Lars Reinton: Forskjell mellom sideversjoner

Det framgår blant annet av forordene til bind V og VII at Reinton har sett for seg en oppsummerende «sluttanalyse og -syntese» av de sju bind med kulturhistorie og gards- og slektshistorie, men som han innså i tilfelle måtte overlates andre. I denne sammenhengen var det iallfall oppløftende for Reinton at dosent [[Sivert Langholm]], som ledet to store sosialhistoriske forskningsprosjekter ved Universitetet i Oslo på 1970-tallet, kunne bekrefte Hols-bokas vitenskapelige verdi. Prosjektene var basert på dypstudier av utvalgte lokalsamfunn. Langholm hadde gjennomgått mye gards- og slektshistorisk litteratur, og konstatert at bygdebokforfatterne i veldig mange tilfeller hadde forsømt viktige sosialhistoriske aspekter ved bygdesamfunnene som Langholm og hans forskningskolleger var på leit etter. Men så legger Langholm til: «Et meget imponerende unntak danner den nylig utkomne del av Gards- og slektshistorien for ''Hol'' i ''Hallingdal'' [...] Her er alt bygdefolket, både gardmanns- ogg husmannsslekter, undersøkt like grundig, både i dybden og over tid, og gjennomgående med vellykket resultat.»  

og ble dr.philos. i [[1940]]. I [[1955]] ble Reinton statsstipendiat og kunne vie seg fullstendig til forskningen, hvorpå han produserte et trebindsverk om seterbruk i Norge.</onlyinclude>

I sin doktorgradsavhandling skrev Reinton om sine forfedre, [[Villandsætta]] fra [[Hallingdal]], og slik sporet han også inn på lokalhistorie. Med utgangspunkt i historier Reinton hadde vokst opp med, studerte han [[Leksikon:Tingbok|tingbøker]] og annet historisk materiale fra [[1600-tallet|1600-]] og [[1700-tallet]], hvor han fant informasjon som verifiserte de lokale tradisjonene og demonstrerte hvordan slektsgranskning kunne gjøres vitenskapelig. Avhandlingen var imidlertid kun et biprodukt av Reintons overgripende arbeid med hjembygdens historie, som han var engasjert i hele livet.  

Reinton blir gjerne sammenlignet med sin samtidige [[Andreas Holmsen]], som skrev om [[Eidsvoll kommune|Eidsvoll]] på samme tid som Reinton arbeidet med Hol. De to tilnærmet seg lokalhistorien med et forskjellig temperament og brøt med de etablerte modellene på hvert sitt vis og skapte en ny standard for bygdebøker. Begge gikk bort fra den tradisjonelle oppbygningen til fordel for en inndeling av bygdehistorien i tidsavsnitt, en inndelingsmetode de kom frem til uavhengig av hverandre og uten å kjenne til hverandres arbeidsmetoder. Reinton forklarte det selv med at ”Når eg spontant, utan impulsar frå nokon kant, valde den kronologiske planløysinga, var det fordi eg som historikar kjende den gamle planløysinga, som hakka stoffet opp og gjorde det umogeleg å dra opp lange liner og følgje utviklingsgangen, som absolutt ufullnøyande.” Der stopper imidlertid likhetene mellom de to. Mens Reinton foretrakk å ha en klar emneinndeling under hvert tidsavsnitt, finner vi ikke dette hos Holmsen, og mens Holmsen interesserte seg for de historiske utviklingslinjene i bygdesamfunnet, ønsket Reinton heller å formidle hva han anså for å være ”det levende folkelivet” slik det artet seg i forskjellige tider. ”Det viktigaste ved ei bygdebok er at ho gjev eit levande bilete av folket og folkelivet”, skriver han i sin innledning til bygdehistorien for Hol. Derfor var Reinton heller ikke nådig da han skulle skrive en anmeldelse av Holmsens bygdebok for Eidsvoll. Riktignok ble det gitt ros for god kildebehandling og den kronologiske fremstillingsformen, men Reinton var svært kritisk til aksentueringen av stoffet. Han mente boka var en følelsesløs økonomisk-sosiologisk studie skrevet kun for distanserte rikshistorikere; den fanget ikke den folkesjelen Reinton var så opptatt av, og var ikke rettet mot bygdefolket selv.