Veiledere, Administratorer
9 134
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 57: | Linje 57: | ||
Både ved IFSK og i lokalhistorisk sammenheng arbeidet Reinton i mange år sammen og parallelt med en annen kjent historiker, [[Andreas Holmsen]]. Holmsen skrev bygdehistorie, inklusive gards- og slektshistorie, for [[Eidsvoll kommune|Eidsvoll]] på samme tid som Reinton arbeidet med Hol. De to tilnærmet seg lokalhistorien med et forskjellig temperament og brøt med de etablerte modellene på hvert sitt vis og skapte en ny standard for bygdebøker. Begge gikk bort fra den tradisjonelle oppbygningen til fordel for en inndeling av bygdehistorien i tidsavsnitt, en inndelingsmetode de kom frem til uavhengig av hverandre og uten å kjenne til hverandres arbeidsmetoder. Reinton forklarte det selv med at «Når eg spontant, utan impulsar frå nokon kant, valde den kronologiske planløysinga, var det fordi eg som historikar kjende den gamle planløysinga, som hakka stoffet opp og gjorde det umogeleg å dra opp lange liner og følgje utviklingsgangen, som absolutt ufullnøyande.» Der stopper imidlertid likhetene mellom de to. Mens Reinton foretrakk å ha en klar emneinndeling under hvert tidsavsnitt, finner vi ikke dette hos Holmsen, og mens Holmsen interesserte seg for de historiske utviklingslinjene i bygdesamfunnet, ønsket Reinton heller å formidle hva han anså for å være «det levende folkelivet» slik det artet seg i forskjellige tider. Han var kritisk til Holmsens tilnærming til bygdehistorien. Det kom blant annet til uttrykk da han skulle skrive en anmeldelse av Holmsens bygdebok for Eidsvoll. Riktignok ble det gitt ros for god kildebehandling og den kronologiske fremstillingsformen, men Reinton var kritisk til aksentueringen av stoffet. Han mente boka var en følelsesløs økonomisk-sosiologisk studie skrevet kun for distanserte rikshistorikere; den fanget ikke den folkesjelen Reinton var så opptatt av, og var ikke rettet mot bygdefolket selv. | Både ved IFSK og i lokalhistorisk sammenheng arbeidet Reinton i mange år sammen og parallelt med en annen kjent historiker, [[Andreas Holmsen]]. Holmsen skrev bygdehistorie, inklusive gards- og slektshistorie, for [[Eidsvoll kommune|Eidsvoll]] på samme tid som Reinton arbeidet med Hol. De to tilnærmet seg lokalhistorien med et forskjellig temperament og brøt med de etablerte modellene på hvert sitt vis og skapte en ny standard for bygdebøker. Begge gikk bort fra den tradisjonelle oppbygningen til fordel for en inndeling av bygdehistorien i tidsavsnitt, en inndelingsmetode de kom frem til uavhengig av hverandre og uten å kjenne til hverandres arbeidsmetoder. Reinton forklarte det selv med at «Når eg spontant, utan impulsar frå nokon kant, valde den kronologiske planløysinga, var det fordi eg som historikar kjende den gamle planløysinga, som hakka stoffet opp og gjorde det umogeleg å dra opp lange liner og følgje utviklingsgangen, som absolutt ufullnøyande.» Der stopper imidlertid likhetene mellom de to. Mens Reinton foretrakk å ha en klar emneinndeling under hvert tidsavsnitt, finner vi ikke dette hos Holmsen, og mens Holmsen interesserte seg for de historiske utviklingslinjene i bygdesamfunnet, ønsket Reinton heller å formidle hva han anså for å være «det levende folkelivet» slik det artet seg i forskjellige tider. Han var kritisk til Holmsens tilnærming til bygdehistorien. Det kom blant annet til uttrykk da han skulle skrive en anmeldelse av Holmsens bygdebok for Eidsvoll. Riktignok ble det gitt ros for god kildebehandling og den kronologiske fremstillingsformen, men Reinton var kritisk til aksentueringen av stoffet. Han mente boka var en følelsesløs økonomisk-sosiologisk studie skrevet kun for distanserte rikshistorikere; den fanget ikke den folkesjelen Reinton var så opptatt av, og var ikke rettet mot bygdefolket selv. | ||
I en historiografisk analyse av lokalhistorien i Norge i 100 år, bruker historikeren Ola Alsvik Reinton og Holmsen som eksempler | I en historiografisk analyse av lokalhistorien i Norge i 100 år, bruker historikeren [[Ola Alsvik]] Reinton og Holmsen som eksempler for å tydeliggjøre to ulike hovedretninger, «der den ene legger tyngden på det romantisk-emosjonelle, den andre på det intellektuelt-rasjonelle». Den første var knyttet til folkeopplysningstradisjonen, og rettet seg programmatisk mot det lokale publikum, mens den «intellektuelt-rasjonelle», «positivistiske» lokalhistoriegranskeren hadde blikket like mye festet på forskersamfunnet. Reinton representerer da tendensielt da den førstnemnde typen. Han var i sitt lokalhistoriske arbeid sterkt motivert av kjærligheten til hjemstedet, til ætta og tradisjonen, og han ønsket samtidig å vekke de samme følelsene hos sitt lokale publikum. | ||
Reinton la stod | I noen grad støttet Reinton og Holmsen seg til forskjellige fagtradisjonar i og utenfor historiefaget selv. Reinton la sterk vekt på folkloristikk (folkeminnevitskap) og etnologi (folkelivsvitskap), vitenskaper som kom i arv fra den tyske nasjonalromantikken. Holmsen hadde en mer «moderne» samfunnsvitenskapelig tilnærming med nyere fag som sosiologi og sosialøkonomi som hjelpevitenskaper i historia. | ||
Reinton stod nærmere tradisjonen etter bygdebokpioneren [[Ivar Kleiven]], da de begge ønsket å formidle en abstrakt ide om en bygdesjel og ikke skydde noen anstrengelser for å frembringe alt materiale hvor minner om fortids liv var bevart, det være seg fra biblioteker, muséer, arkiv, gårder og grender til håndverk, husflid og kunst, i tillegg til de innfødtes muntlige tradisjoner om liv og lagnad i bygda gjennom århundrer. Det at Reinton ga disse utradisjonelle kildene spillerom i arbeidet sitt, satte et særpreg på det som kan minne en om Kleivens verker, men aldri før var denne typen materiale blitt utnyttet så systematisk og med en slik virkning for å gjenskape bildet av fortids liv. | |||
== Organisator for lokalhistorien som fag og rørsle == | == Organisator for lokalhistorien som fag og rørsle == | ||