Lars Reinton: Forskjell mellom sideversjoner

Som nevnt hadde Reinton to års erfaring fra undervisning ved en folkehøyskole. I studietiden arbeidet han i timelærerstilling ved den toårige lærerskolen ved [[Hallings gymnasium]]. Som ferdig utdannet lektor fikk Reinton stilling ved [[Arendal offentlige høyere almennskole]], der han var fra 1929-1934. Fra 1934 var han lektor ved [[Nordstrand høyere skole]] og andre gymnas i Oslo og [[Aker kommune|Aker]] fram til 1955. Under krigen ble han avsatt av NS-myndighetene, og hadde da engasjementer for [[Riksarkivet]] og [[Institutt for sammenlignende kulturforskning]] (IFSK). Samtidig drev Lars og Torgny Reinton morsgarden Skattebøl i Ål i åra 1941-1945.  

Historia om heimbygda Hol i Hallingdal ble et livsverk for Lars Reinton. Dette prosjektet begynte han å jobbe systematisk og vitenskapelig med i [[1920-årene]], da han valgte Hols historie frem til [[1815]] som emne for sin hovedoppgave. I 1927 fikk han og broren Sigurd bygdebokoppdraget fra kommunen. Første bind av bokverket ''[[Folk og fortid i Hol]]'' kom ut i 1938. Deretter kom det ut i alt sju bind til fram til 1982. De to første bindene (1938, 1943), ført i pennen av Lars Reinton, tok for seg generell bygdehistorie. De fem påfølgende, ''Ætt- og eige'' (1972, 1973, 1975, 1977, 1979) skrev Reinton sammen med sin bror [[Sigurd Reinton]]. De omhandlet gårds- og slektshistorien. Sigurd Reinton døde i 1976, og opplevde altså ikke at verket ble fullført. Det siste bindet ble viet til et utførlig register, utarbeidet av Lars Reinton selv, sammen med broren Einar Reinton og [[Magne Myhren]].  

Han hadde høye ambisjoner for bygdebokverket. Det skulle være både folkelig og vitenskapelig holdbart. Betydningen av det folkelige, uttrykte Reinton-brødrene i forordet til bind II som følger:

:«Det viktigaste ved ei bygdebok er at ho gjev eit levande bilete av ''folket'' og ''folkelivet''. ''Ei bygdebok skal vera for bygda'', ei lærebok i heimbygdkunnskap og ei uppslagsbok for den einskilde og dei kommunale styre.» Men bygdeboka skal også inngå i en større forskningssammenheng, «idet einskildetterrøkjingane og skal  kaste ljos over rikshistoria; soleis blir bygda sett inn i ein større samanheng.»

Det framgår blant annet av forordene til bind V og VII at Reinton har sett for seg en oppsummerende «sluttanalyse og -syntese» av de sju bind med kulturhistorie og gards- og slektshistorie, men som han innså i tilfelle måtte overlates andre. I denne sammenhengen var det iallfall oppløftende for Reinton at dosent [[Sivert Langholm]], som ledet to store sosialhistoriske forskningsprosjekter ved Universitetet i Oslo på 1970-tallet, kunne bekrefte Hols-bokas vitenskapelige verdi. Prosjektene var basert på dypstudier av utvalgte lokalsamfunn. Langholm hadde gjennomgått mye gards- og slektshistorisk litteratur, og konstatert at bygdebokforfatterne i veldig mange tilfeller hadde forsømt viktige sosialhistoriske aspekter ved bygdesamfunnene som Langholm og hans forskningskolleger var på leit etter. Men så legger Langholm til: «Et meget imponerende unntak danner den nylig utkomne del av Gards- og slektshistorien for ''Hol'' i ''Hallingdal'' [...] Her er alt bygdefolket, både gardmanns- og husmannsslekter, undersøkt like grundig, både i dybden og over tid, og gjennomgående med vellykket resultat.»  

Også Reintons akademiske arbeider er nært knyttet til slekts- og bygdehistorien. I sin doktorgradsavhandling skrev han om sine forfedre, [[Villandane]], en slektskrets som har fått navn etter garden [[Villand]] i Hol. Med utgangspunkt i historier Reinton hadde vokst opp med, studerte han [[Leksikon:Tingbok|tingbøker]] og annet historisk materiale fra [[1600-tallet|1600-]] og [[1700-tallet]], hvor han fant informasjon som verifiserte de lokale tradisjonene og demonstrerte hvordan slektsgranskning kunne gjøres vitenskapelig. Avhandlingen forelå trykt i 1939, og han fikk dr.philos. graden ved disputas året etter.

I perioden 1961-1969 var Reinton foreleser i landbrukshistorie ved Norges landbrukshøyskole på Ås. I denne tiden var han blant annet bidragsyter til det ungarske verket ''Viehwirtschaft und Hirteleben'' (om fedrift og gjeterliv).  

Både ved IFSK og i lokalhistorisk sammenheng arbeidet Reinton i mange år sammen og parallelt med en annen kjent historiker, [[Andreas Holmsen]]. Holmsen skrev bygdehistorie, inklusive gards- og slektshistorie, for [[Eidsvoll kommune|Eidsvoll]] på samme tid som Reinton arbeidet med Hol. De to tilnærmet seg lokalhistorien med et forskjellig temperament og brøt med de etablerte modellene på hvert sitt vis og skapte en ny standard for bygdebøker. Begge gikk bort fra den tradisjonelle oppbygningen til fordel for en inndeling av bygdehistorien i tidsavsnitt, en inndelingsmetode de kom frem til uavhengig av hverandre og uten å kjenne til hverandres arbeidsmetoder. Reinton forklarte det selv med at «Når eg spontant, utan impulsar frå nokon kant, valde den kronologiske planløysinga, var det fordi eg som historikar kjende den gamle planløysinga, som hakka stoffet opp og gjorde det umogeleg å dra opp lange liner og følgje utviklingsgangen, som absolutt ufullnøyande.» Der stopper imidlertid likhetene mellom de to. Mens Reinton foretrakk å ha en klar emneinndeling under hvert tidsavsnitt, finner vi ikke dette hos Holmsen, og mens Holmsen interesserte seg for de historiske utviklingslinjene i bygdesamfunnet, ønsket Reinton heller å formidle hva han anså for å være «det levende folkelivet» slik det artet seg i forskjellige tider. Han var kritisk til Holmsens tilnærming til bygdehistorien. Det kom blant annet til uttrykk da han skulle skrive en anmeldelse av Holmsens bygdebok for Eidsvoll. Riktignok ble det gitt ros for god kildebehandling og den kronologiske fremstillingsformen, men Reinton var kritisk til aksentueringen av stoffet. Han mente boka var en følelsesløs økonomisk-sosiologisk studie skrevet kun for distanserte rikshistorikere; den fanget ikke den folkesjelen Reinton var så opptatt av, og var ikke rettet mot bygdefolket selv.

I en historiografisk analyse av lokalhistorien i Norge i 100 år, bruker historikeren [[Ola Alsvik]] Reinton og Holmsen som eksempler for å tydeliggjøre to ulike hovedretninger, «der den ene legger tyngden på det romantisk-emosjonelle, den andre på det intellektuelt-rasjonelle». Den første var knyttet til folkeopplysningstradisjonen, og rettet seg programmatisk mot det lokale publikum, mens den «intellektuelt-rasjonelle», «positivistiske» lokalhistoriegranskeren hadde blikket like mye festet på forskersamfunnet. Reinton representerer da tendensielt da den førstnemnde typen. Han var i sitt lokalhistoriske arbeid sterkt motivert av kjærligheten til hjemstedet, til ætta og tradisjonen, og han ønsket samtidig å vekke de samme følelsene hos sitt lokale publikum.