276 673
redigeringer
m
Robot: Legger til {{Bm}}
Ingen redigeringsforklaring |
m (Robot: Legger til {{Bm}}) |
||
| (2 mellomliggende versjoner av 2 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 6: | Linje 6: | ||
De egentlige hirdmennene ble ifølge Hirdskråen delt i tre rangklasser: lendmenn, [[skutilsvein]]er og menige hirdmenn. Lendmennene utgjorde hirdens ledende sjikt. De hadde rett til å holde 40 væpnede huskarer, rett til å være kongens rådgivere og rett til en årlig økonomisk ytelse fra kongen (veitsle) svarende til 15 [[Leksikon:mark|mark]] sølv. Det var også denne eliten som bekledde de fremste stillingene i staten. For alle hirdmedlemmene gjaldt det at deres rettigheter (navnebøter) var begrunnet i militære forpliktelser og diverse tjenester, samt edsvoren troskap til kongen. Hirdmennenes privilegier var for øvrig beskjedne sammenlignet med deres svenske og danske standsfeller. De nøt bare begrenset skattefritak ([[NglL]] II s. 427 f., hovedregelen skulle bli skattefritak for adelens setegårder), og de fikk ingen del i kongelige høyhetsretter så som domsmakt. Militærplikten dannet fortsatt det funksjonelle fundamentet og begrunnet adelens særretter i hundreåret etter selvstendighetstapet i [[1536]]. | De egentlige hirdmennene ble ifølge Hirdskråen delt i tre rangklasser: lendmenn, [[skutilsvein]]er og menige hirdmenn. Lendmennene utgjorde hirdens ledende sjikt. De hadde rett til å holde 40 væpnede huskarer, rett til å være kongens rådgivere og rett til en årlig økonomisk ytelse fra kongen (veitsle) svarende til 15 [[Leksikon:mark|mark]] sølv. Det var også denne eliten som bekledde de fremste stillingene i staten. For alle hirdmedlemmene gjaldt det at deres rettigheter (navnebøter) var begrunnet i militære forpliktelser og diverse tjenester, samt edsvoren troskap til kongen. Hirdmennenes privilegier var for øvrig beskjedne sammenlignet med deres svenske og danske standsfeller. De nøt bare begrenset skattefritak ([[NglL]] II s. 427 f., hovedregelen skulle bli skattefritak for adelens setegårder), og de fikk ingen del i kongelige høyhetsretter så som domsmakt. Militærplikten dannet fortsatt det funksjonelle fundamentet og begrunnet adelens særretter i hundreåret etter selvstendighetstapet i [[1536]]. | ||
Den felleseuropeiske hoffkulturen vant også innpass i Norge i 2. halvdel av 1200-tallet med dertil hørende aristokratiske standskjennetegn. I [[1277]] ble det blant annet innført kontinental titulatur i den norske hirden: lendmennene ble kalt baroner og skutilsveinene riddere, og begge gruppene skulle heretter tituleres «herre». Våpenskjold og segl ble også vanlig. I [[1308]] avskaffet Håkon V lendmannsverdigheten, og i løpet av hans tid ser det også ut til at det verdslige aristokratiet etter felleseuropeisk mønster er blitt omstrukturert i to grupper, riddere og væpnere. Ennå i begynnelsen av [[Magnus Eriksson]]s regjeringstid refereres det til norske hirdmøter, og ennå så sent som i [[1452]] omtales en sogning som kongens hirdmann ([[Diplomatarium Norvegicum|DN]] [https://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=4399&s=n&str= IV nr. 928]). Likevel er det vanlig å mene at hirden gikk i oppløsning i løpet av 1300-tallet. | Den felleseuropeiske hoffkulturen vant også innpass i Norge i 2. halvdel av 1200-tallet med dertil hørende aristokratiske standskjennetegn. I [[1277]] ble det blant annet innført kontinental titulatur i den norske hirden: lendmennene ble kalt baroner og skutilsveinene riddere, og begge gruppene skulle heretter tituleres «herre». Våpenskjold og segl ble også vanlig. I [[1308]] avskaffet Håkon V lendmannsverdigheten, og i løpet av hans tid ser det også ut til at det verdslige aristokratiet etter felleseuropeisk mønster er blitt omstrukturert i to grupper, riddere og væpnere. Ennå i begynnelsen av [[Magnus VII Eiriksson|Magnus Eriksson]]s regjeringstid refereres det til norske hirdmøter, og ennå så sent som i [[1452]] omtales en sogning som kongens hirdmann ([[Diplomatarium Norvegicum|DN]] [https://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=4399&s=n&str= IV nr. 928]). Likevel er det vanlig å mene at hirden gikk i oppløsning i løpet av 1300-tallet. | ||
Hirdmannsinstitusjonen, det vil si ordningen med lokale kongsmenn, synes likevel å ha holdt seg lenger i de norske skattlandene ([[Shetland]], [[Orknøyene]], [[Island]], [[Færøyene]]), samt [[Jemtland]], enn i det egentlige Norge i [[senmiddelalderen]] (siste gang nevnt på Færøyene i 1479, DF s. 52). | Hirdmannsinstitusjonen, det vil si ordningen med lokale kongsmenn, synes likevel å ha holdt seg lenger i de norske skattlandene ([[Shetland]], [[Orknøyene]], [[Island]], [[Færøyene]]), samt [[Jemtland]], enn i det egentlige Norge i [[senmiddelalderen]] (siste gang nevnt på Færøyene i 1479, DF s. 52). | ||
| Linje 15: | Linje 15: | ||
Men den norske adelens økonomiske og sosiale privilegier ble utvidet på 1500-tallet. Eksempelvis bestemte adelsprivilegiene av [[1582]] at en adelig kvinne som giftet seg med en ikke-adelig mann, skulle ha forbrutt all sin arvejord til nærmeste arving. Likeledes skulle de barn en adelsmann fikk i ekteskap med en kvinne som ikke var av adelsstand, regnes for uadelige. Hensikten var å forhindre at adelig gods gikk over i ikke-adelig eie. Bestemmelsene ble stadfestet i [[Christian IVs Norske Lov]] 1604 (IV, 7). Adelen hadde også personlig skattefrihet, som riktignok utviklet seg til en selvbeskatningsrett. Adelen hadde videre en viss tollfrihet, både på innførsel og utførsel. Den viktigste økonomiske forretten var skattefrihet for de gårdene adelen bodde på, ''[[Leksikon:setegård|setegårdene]]'', hvilket for øvrig svarte til den skattefrihet hirdmennene hadde oppnådd ved utgangen av [[høymiddelalderen]]. I Norge synes det å ha vært lettere å opprette nye setegårder enn i Danmark; det var nok at en adelsmann tok bopel på en av sine gårder en tid for at den skulle få status av setegård. Slik kunne et adelig godskompleks ha flere setegårder. Ved kongelig forordning av 1639 ble retten til å opprette setegårder sterkt begrenset; slik status skulle bare den gården ha hvor adelsmannen holdt duk og disk, det vil si hadde fast bopel. Skattefriheten for setegården omfattet også [[Ukedagsbønder|ukedagsbøndene]]. I [[1646]] fikk adelen også [[Leksikon:hals- og håndsrett|hals- og håndsrett]] med sikt- og sakefallsrett. Av andre adelsretter kan nevnes privilegert verneting, ''[[Leksikon:feideretten|feiderett]]'' og [[Skyssplikt|friskyss]]. Den norske adel krevde også forrett til len og embeter, men det var i første rekke de mindre lenene som ble innrømmet norske adelsmenn. Bare et fåtall norske adelsmenn er kjent som hovedlensinnehavere, men flere hadde i tiden 1536–1600 viktige stillinger i fellesflåten. Innføringen av eneveldet i 1660/61 svekket den gamle adels posisjon. Den personlige skattefriheten forsvant, derimot ikke skattefriheten for setegårdene, som også ble kalt frigårder. I [[1671]] opprettet Christian V en ny høy-adel kalt lens-adel, av grever, baroner og friherrer. I Norge ble det opprettet to ''[[Leksikon:grevskap|grevskaper]]'' og et ''[[Leksikon:baroni|baroni]]'' med tilhørende rettigheter som [[Leksikon:birk|birk]]ehøyhet og [[Leksikon:patronatsrett|patronatsrett]]. Fra 1670-årene bevilget også kongen i økende grad adelskap for statsgavnlig arbeid eller mot rede penger. Og ved siden av denne nye brev-adelen (adelskapet ble nemlig bevilget gjennom et adelsbrev eller nobilisasjonspatent) ble det ved forordning av 11. februar [[1679]] skapt en rang-adel, da innehaverne av de viktigste embetene i staten automatisk skulle få adelige rettigheter for seg selv, hustru og ektefødte barn. [[Grunnloven]] av 1814 bestemte at ingen skulle tilstås arvelige privilegier for ettertiden; heller ikke skulle det opprettes nye grevskaper, baronier, ''[[Leksikon:stamhus|stamhus]]'' eller ''[[Leksikon:fideikommisser|fideikommisser]]''. Og ved lov av [[1821]] ble alle adelige titler og privilegier avskaffet; innehaverne skulle bare få beholde dem ut sin livstid. {{sign|S.I.}} | Men den norske adelens økonomiske og sosiale privilegier ble utvidet på 1500-tallet. Eksempelvis bestemte adelsprivilegiene av [[1582]] at en adelig kvinne som giftet seg med en ikke-adelig mann, skulle ha forbrutt all sin arvejord til nærmeste arving. Likeledes skulle de barn en adelsmann fikk i ekteskap med en kvinne som ikke var av adelsstand, regnes for uadelige. Hensikten var å forhindre at adelig gods gikk over i ikke-adelig eie. Bestemmelsene ble stadfestet i [[Christian IVs Norske Lov]] 1604 (IV, 7). Adelen hadde også personlig skattefrihet, som riktignok utviklet seg til en selvbeskatningsrett. Adelen hadde videre en viss tollfrihet, både på innførsel og utførsel. Den viktigste økonomiske forretten var skattefrihet for de gårdene adelen bodde på, ''[[Leksikon:setegård|setegårdene]]'', hvilket for øvrig svarte til den skattefrihet hirdmennene hadde oppnådd ved utgangen av [[høymiddelalderen]]. I Norge synes det å ha vært lettere å opprette nye setegårder enn i Danmark; det var nok at en adelsmann tok bopel på en av sine gårder en tid for at den skulle få status av setegård. Slik kunne et adelig godskompleks ha flere setegårder. Ved kongelig forordning av 1639 ble retten til å opprette setegårder sterkt begrenset; slik status skulle bare den gården ha hvor adelsmannen holdt duk og disk, det vil si hadde fast bopel. Skattefriheten for setegården omfattet også [[Ukedagsbønder|ukedagsbøndene]]. I [[1646]] fikk adelen også [[Leksikon:hals- og håndsrett|hals- og håndsrett]] med sikt- og sakefallsrett. Av andre adelsretter kan nevnes privilegert verneting, ''[[Leksikon:feideretten|feiderett]]'' og [[Skyssplikt|friskyss]]. Den norske adel krevde også forrett til len og embeter, men det var i første rekke de mindre lenene som ble innrømmet norske adelsmenn. Bare et fåtall norske adelsmenn er kjent som hovedlensinnehavere, men flere hadde i tiden 1536–1600 viktige stillinger i fellesflåten. Innføringen av eneveldet i 1660/61 svekket den gamle adels posisjon. Den personlige skattefriheten forsvant, derimot ikke skattefriheten for setegårdene, som også ble kalt frigårder. I [[1671]] opprettet Christian V en ny høy-adel kalt lens-adel, av grever, baroner og friherrer. I Norge ble det opprettet to ''[[Leksikon:grevskap|grevskaper]]'' og et ''[[Leksikon:baroni|baroni]]'' med tilhørende rettigheter som [[Leksikon:birk|birk]]ehøyhet og [[Leksikon:patronatsrett|patronatsrett]]. Fra 1670-årene bevilget også kongen i økende grad adelskap for statsgavnlig arbeid eller mot rede penger. Og ved siden av denne nye brev-adelen (adelskapet ble nemlig bevilget gjennom et adelsbrev eller nobilisasjonspatent) ble det ved forordning av 11. februar [[1679]] skapt en rang-adel, da innehaverne av de viktigste embetene i staten automatisk skulle få adelige rettigheter for seg selv, hustru og ektefødte barn. [[Grunnloven]] av 1814 bestemte at ingen skulle tilstås arvelige privilegier for ettertiden; heller ikke skulle det opprettes nye grevskaper, baronier, ''[[Leksikon:stamhus|stamhus]]'' eller ''[[Leksikon:fideikommisser|fideikommisser]]''. Og ved lov av [[1821]] ble alle adelige titler og privilegier avskaffet; innehaverne skulle bare få beholde dem ut sin livstid. {{sign|S.I.}} | ||
{{ | {{Nhl}} | ||
{{Klasserommet}} | |||
{{Bm}} | |||
[[Kategori:Adel|{{PAGENAME}}]] | [[Kategori:Adel|{{PAGENAME}}]] | ||