Leksikon:Ard: Forskjell mellom sideversjoner

ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring
Linje 1: Linje 1:
[[Bilde:NHL021 1.jpg|thumb|Oppe: Toten-ard<br />Nede: Hedmarksard]]
[[Bilde:NHL021 1.jpg|thumb|Oppe: Toten-ard<br />Nede: Hedmarksard]]
[[Bilde:NHL021 2.jpg|thumb|Oppe: Grindard.<br />Nede: Firesidig ard]]
[[Bilde:NHL021 2.jpg|thumb|Oppe: Grindard.<br />Nede: Firesidig ard]]
Ard (gno. ar∂r, m., lat. aratrum), åkerredskap. A. består av en jordgående såle med jernbeslag på spissen (kalt skjær eller veksne, vangsne, gno. vangsni, m.), en ås med trekkfeste og et styre. I motsetning til plog (s.d.) har a. som regel ikke ristil og veltefjøler. Sett ovenfra er a. symmetrisk; den velter jorden til begge sider.
'''Ard''' ({{gno.}} ar∂r, {{m.}}, {{lat.}} aratrum), åkerredskap. Arden består av en jordgående såle med jernbeslag på spissen (kalt skjær eller veksne, vangsne, gno. vangsni, m.), en ås med trekkfeste og et styre. I motsetning til ''[[Leksikon:plog|plog]]'' (s.d.) har ard som regel ikke ristil og veltefjøler. Sett ovenfra er arden symmetrisk; den velter jorden til begge sider.
I Norge var det fram til ca. 1800 i bruk to tradisjonelle a.typer. Krok-a. (fig. a, også kalt kne-a. eller Toten-a.) var vanlig på Østlandet vest for Mjøsa og i deler av Trøndelag og Vestlandet. Åsen var kraftig og sterkt krummet, og både såle og styre var tappet inn i den. Formen på styret varierte lokalt. Mellom såle og ås var det plassert en avstivende (jern)tein. På Toten ble denne a.typen iblant kalt grind-a. Betegnelsen viste til skåkfestet som her var formet som en grind og lagt oppå åsen.
 
Spa-a. (fig. b) var alminnelig brukt i de østre delene av Østlandet. I fagterminologien blir den derfor ofte kalt Hedmarks-a. Typen har en nesten rett ås som er tappet inn i styret. På 1800-tallet, og kanskje tidligere, forekom dessuten grind-a. (fig. c) og såkalt firesidig a. (fig. d). Den førstnevnte var i bruk bl.a. på Jæren og i Gudbrandsdalen, den andre i traktene rundt Oslofjorden, dvs. i begge tilfeller utenfor de tradisjonelle a.områdene i Norge. Disse nyere a.typene var gjerne utstyrt med både ristil og veltefjøler, og konstruksjonen iøvrig lå nær opptil den stedegne plogtypen.
I Norge var det fram til ca. 1800 i bruk to tradisjonelle ardtyper. Krok-ard (fig. a, også kalt kne-ard eller Toten-ard) var vanlig på Østlandet vest for Mjøsa og i deler av Trøndelag og Vestlandet. Åsen var kraftig og sterkt krummet, og både såle og styre var tappet inn i den. Formen på styret varierte lokalt. Mellom såle og ås var det plassert en avstivende (jern)tein. På Toten ble denne ardtypen iblant kalt grind-ard. Betegnelsen viste til skåkfestet som her var formet som en grind og lagt oppå åsen.
I det tradisjonelle åkerbruket hadde a. flere funksjoner. Den ble brukt til å bryte opp gammel åker med, til bearbeiding av åkeren og innblanding av gjødsel, til å mylde ned såkornet med og til ugrasbekjempelse på åker som lå i trede. Ofte forekom det a. av forskjellig størrelse på en gård, en større til åkerbearbeiding (kalt fast-a. i Sogn, brøtnings-a. på Hedmark) og en mindre til mylding (så-a., Sogn).
 
Fordi den var så lett å håndtere, var a. et særlig velegnet redskap på små og uregelmessige åkerteiger. I tung og leiret jord var den mindre egnet. Da potetdyrkingen kom i gang ca. 1800 fikk a. en ny, viktig funksjon som hyppeplog. H.W.
Spa-ard (fig. b) var alminnelig brukt i de østre delene av Østlandet. I fagterminologien blir den derfor ofte kalt Hedmarks-ard. Typen har en nesten rett ås som er tappet inn i styret. På 1800-tallet, og kanskje tidligere, forekom dessuten grind-ard (fig. c) og såkalt firesidig ard (fig. d). Den førstnevnte var i bruk bl.a. på Jæren og i Gudbrandsdalen, den andre i traktene rundt Oslofjorden, dvs. i begge tilfeller utenfor de tradisjonelle ardområdene i Norge. Disse nyere ardtypene var gjerne utstyrt med både ristil og veltefjøler, og konstruksjonen iøvrig lå nær opptil den stedegne plogtypen.
 
I det tradisjonelle åkerbruket hadde arden flere funksjoner. Den ble brukt til å bryte opp gammel åker med, til bearbeiding av åkeren og innblanding av gjødsel, til å mylde ned såkornet med og til ugrasbekjempelse på åker som lå i trede. Ofte forekom det arder av forskjellig størrelse på en gård, en større til åkerbearbeiding (kalt fast-ard i Sogn, brøtnings-ard på Hedmark) og en mindre til mylding (så-ard, Sogn).
 
Fordi den var så lett å håndtere, var arden et særlig velegnet redskap på små og uregelmessige åkerteiger. I tung og leiret jord var den mindre egnet. Da potetdyrkingen kom i gang ca. 1800 fikk arden en ny, viktig funksjon som hyppeplog. {{sign|H.W.}}


{{nhl}}
{{nhl}}
[[Kategori:Landbruksredskaper|{{PAGENAME}}]]