Veiledere, Administratorer
114 951
redigeringer
m
Teksterstatting – «{{gno.}}» til «norrønt»
Ingen redigeringsforklaring |
m (Teksterstatting – «{{gno.}}» til «norrønt») |
||
| Linje 16: | Linje 16: | ||
De testamentariske gavene ble før [[reformasjonen]] vesentlig gitt til kirken, og gjerne knyttet til en motytelse fra kirkens side, for eksempel ved at det skulle leses [[sjelemesse]] på årsdagen for testators død, såkalt ''årtidhold''. I enkelte testamenter heter det at årtiden også skal omfatte bespisning av en del fattige til sjelehjelp for testator (E. Molland, KLNM XX sp. 454). Slike gaver kalles gjerne ''sjelegaver''. Gavene til kirken kunne også gis mot ''provent'', det vil si underhold i kirkelig institusjon. Selve formålet ved testamentet var å sikre legater, og kirken hadde domsretten i testamentsaker (KLNM XVIII sp. 229, 231). | De testamentariske gavene ble før [[reformasjonen]] vesentlig gitt til kirken, og gjerne knyttet til en motytelse fra kirkens side, for eksempel ved at det skulle leses [[sjelemesse]] på årsdagen for testators død, såkalt ''årtidhold''. I enkelte testamenter heter det at årtiden også skal omfatte bespisning av en del fattige til sjelehjelp for testator (E. Molland, KLNM XX sp. 454). Slike gaver kalles gjerne ''sjelegaver''. Gavene til kirken kunne også gis mot ''provent'', det vil si underhold i kirkelig institusjon. Selve formålet ved testamentet var å sikre legater, og kirken hadde domsretten i testamentsaker (KLNM XVIII sp. 229, 231). | ||
Etter reformasjonen ble det åpnet en viss adgang til å kreve tilbakeført gaver til kirken, og mange prøvde, men få lyktes i å få tilbake testamentariske gaver gitt mot årtidhold og provent, selv om de opprinnelige betingelsene for gaven hadde falt vekk i og med den nye kirkeordningen. Fram til [[1687]] hadde enhver i samsvar med | Etter reformasjonen ble det åpnet en viss adgang til å kreve tilbakeført gaver til kirken, og mange prøvde, men få lyktes i å få tilbake testamentariske gaver gitt mot årtidhold og provent, selv om de opprinnelige betingelsene for gaven hadde falt vekk i og med den nye kirkeordningen. Fram til [[1687]] hadde enhver i samsvar med [[norrønt]] lov adgang til å gi bort 1/10 av det han hadde arvet (tiendegave) og 1/4 av det han selv hadde ervervet. Gavene kunne gis til hvem som helst, men før 1687 gjaldt det for eksempel at om en sønn hadde fått særskilt mye, hadde brødrene hans rett til å ta like mye ut av boet når faren var død. Likeledes hadde ugifte døtre krav på [[Leksikon:hjemmefølge|hjemmefølge]] (se dette) av boet, på størrelse med det deres gifte søstre hadde fått. Var gaven så stor at boet ikke kunne gi vederlag til de andre, skulle den føres tilbake til boet; denne utjevningen kaltes [[Leksikon:Jevnet|''jevnet'']] eller ''collatio bonorum''. Etter 1687 skulle slike gaver avkortes i arv, men kravet om tilbakeføring ble ikke opprettholdt. | ||
Christian 5. norske lov (5–4) utvidet for øvrig testasjonsretten betraktelig. Den som hadde livsarvinger, kunne testamentere bort halvparten av sin formue til kirke, skole og fattige. Folk uten livsarvinger kunne gi halvparten til hvem som helst, og så mye de ville til kirke, skole og fattige. | Christian 5. norske lov (5–4) utvidet for øvrig testasjonsretten betraktelig. Den som hadde livsarvinger, kunne testamentere bort halvparten av sin formue til kirke, skole og fattige. Folk uten livsarvinger kunne gi halvparten til hvem som helst, og så mye de ville til kirke, skole og fattige. | ||