Leksikon:Beskjermelsesbrev: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Ingen redigeringsforklaring
m (Robot: Legger til {{Bm}})
 
(5 mellomliggende versjoner av 4 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
'''Beskjermelsesbrev''' ble fra slutten av middel­alderen vanlig betegnelse på kongelige vernebrev ({{gno.}} ''varnaðabréf'' eller ''verndarbréf''). Vernebrevet ga ekstra kongelig beskyttelse av brevmottakerens rettigheter. Mellom beskjermelsesbrev og ''[[Leksikon:privilegiebrev|privilegiebrev]]'' kunne grensen være flytende idet mange beskjermelsesbrev har hatt til hensikt å sikre privilegier. Det er likevel vanlig å sondre mellom beskjermelsesbrev og privilegiebrev alt etter innholdet i brevet: I beskjermelsesbrevene har den kongelige beskyttelsen vært hovedsaken, men selve privilegiet har vært hovedinnholdet i privilegiebrevene. (J. Agerholt, ''KLNM'' XIII sp. 467, jf. G.A. Blom: ''Kongemakt og privilegier i Norge inntil 1387'', s. 18ff.)
'''Beskjermelsesbrev''' ble fra slutten av [[middel­alderen]] vanlig betegnelse på kongelige vernebrev ([[norrønt]] ''varnaðabréf'' eller ''verndarbréf''). Vernebrevet ga ekstra kongelig beskyttelse av brevmottakerens rettigheter. Mellom beskjermelsesbrev og privilegiebrev kunne grensen være flytende idet mange beskjermelsesbrev har hatt til hensikt å sikre privilegier. Det er likevel vanlig å sondre mellom beskjermelsesbrev og privilegiebrev alt etter innholdet i brevet: I beskjermelsesbrevene har den kongelige beskyttelsen vært hovedsaken, men selve privilegiet har vært hovedinnholdet i privilegiebrevene. (J. Agerholt, ''KLNM'' XIII sp. 467, jamfør G.A. Blom: ''Kongemakt og privilegier i Norge inntil 1387'', s. 18ff.)


Beskjermelsesbrevsinstitusjonen går i Norge tilbake til [[høymiddelalderen]], da kongene etter pavelig mønster begynte å utstede vernebrev for kirkelige institusjoner, først og fremst til sikring av eiendom. Senere i middelalderen ble det også vanlig å gi kongelig beskyttelse til enkeltpersoner eller grupper av personer, som f.eks. hirdmenn eller utenlandske kjøpmenn og håndverkere. I senmiddelalderen ble det også utstedt kongelige vernebrev for bygdelag og landsdeler, som f.eks. Østerdalen og Jemtland. Som en spesialgruppe av vernebrev må en kunne regne de brevene som ga drapsmannen kongens beskyttelse, enten midlertidig eller varig, de såkalte ''[[Leksikon:grids- og landsvistbrev|grids- og landsvistbrev]]'' (s.d.).
Beskjermelsesbrevsinstitusjonen går i Norge tilbake til [[høymiddelalderen]], da kongene etter pavelig mønster begynte å utstede vernebrev for kirkelige institusjoner, først og fremst til sikring av eiendom. Senere i middelalderen ble det også vanlig å gi kongelig beskyttelse til enkeltpersoner eller grupper av personer, som for eksempel hirdmenn eller utenlandske kjøpmenn og håndverkere. I [[senmiddelalderen]] ble det også utstedt kongelige vernebrev for bygdelag og landsdeler, som for eksempel [[Østerdalen]] og [[Jemtland]]. Som en spesialgruppe av vernebrev må en kunne regne de brevene som ga drapsmannen kongens beskyttelse, enten midlertidig eller varig, de såkalte ''[[Leksikon:grids- og landsvistbrev|grids- og landsvistbrev]]'' (se dette).


Beskjermelsesbrev for institusjoner mistet stort sett sin betydning etter [[reformasjonen]], da alle vernebrevene for kirkelige institusjoner som følge av den kirkelige nyordningen ble satt ut av kraft. Men beskjermelsesbrev for enkeltpersoner ble utstedt ennå så sent som ved slutten av 1600-tallet (''NKB'' 1661 nr. 153, 1665 nr. 263, 1668 nr. 247). Slike individuelle beskjermelsesbrev synes oftest å være blitt innrømmet i gjeldssaker hvor debitor har vært hardt presset av sine kreditorer. I denne sammenhengen framtrer derfor beskjermelsesbrev som et vanlig moratorium. {{sign|S.I.}}
Beskjermelsesbrev for institusjoner mistet stort sett sin betydning etter [[reformasjonen]], da alle vernebrevene for kirkelige institusjoner som følge av den kirkelige nyordningen ble satt ut av kraft. Men beskjermelsesbrev for enkeltpersoner ble utstedt ennå så sent som ved slutten av 1600-tallet (''NKB'' 1661 nr. 153, 1665 nr. 263, 1668 nr. 247). Slike individuelle beskjermelsesbrev synes oftest å være blitt innrømmet i gjeldssaker hvor debitor har vært hardt presset av sine kreditorer. I denne sammenhengen framtrer derfor beskjermelsesbrev som et vanlig moratorium. {{sign|S.I.}}


{{nhl}}
{{nhl}}
{{Bm}}


[[Kategori:Brev|{{PAGENAME}}]]
[[Kategori:Kjeldeomtaler fra Norsk historisk leksikon]]

Nåværende revisjon fra 12. mar. 2024 kl. 15:04

Beskjermelsesbrev ble fra slutten av middel­alderen vanlig betegnelse på kongelige vernebrev (norrønt varnaðabréf eller verndarbréf). Vernebrevet ga ekstra kongelig beskyttelse av brevmottakerens rettigheter. Mellom beskjermelsesbrev og privilegiebrev kunne grensen være flytende idet mange beskjermelsesbrev har hatt til hensikt å sikre privilegier. Det er likevel vanlig å sondre mellom beskjermelsesbrev og privilegiebrev alt etter innholdet i brevet: I beskjermelsesbrevene har den kongelige beskyttelsen vært hovedsaken, men selve privilegiet har vært hovedinnholdet i privilegiebrevene. (J. Agerholt, KLNM XIII sp. 467, jamfør G.A. Blom: Kongemakt og privilegier i Norge inntil 1387, s. 18ff.)

Beskjermelsesbrevsinstitusjonen går i Norge tilbake til høymiddelalderen, da kongene etter pavelig mønster begynte å utstede vernebrev for kirkelige institusjoner, først og fremst til sikring av eiendom. Senere i middelalderen ble det også vanlig å gi kongelig beskyttelse til enkeltpersoner eller grupper av personer, som for eksempel hirdmenn eller utenlandske kjøpmenn og håndverkere. I senmiddelalderen ble det også utstedt kongelige vernebrev for bygdelag og landsdeler, som for eksempel Østerdalen og Jemtland. Som en spesialgruppe av vernebrev må en kunne regne de brevene som ga drapsmannen kongens beskyttelse, enten midlertidig eller varig, de såkalte grids- og landsvistbrev (se dette).

Beskjermelsesbrev for institusjoner mistet stort sett sin betydning etter reformasjonen, da alle vernebrevene for kirkelige institusjoner som følge av den kirkelige nyordningen ble satt ut av kraft. Men beskjermelsesbrev for enkeltpersoner ble utstedt ennå så sent som ved slutten av 1600-tallet (NKB 1661 nr. 153, 1665 nr. 263, 1668 nr. 247). Slike individuelle beskjermelsesbrev synes oftest å være blitt innrømmet i gjeldssaker hvor debitor har vært hardt presset av sine kreditorer. I denne sammenhengen framtrer derfor beskjermelsesbrev som et vanlig moratorium. S.I.

Historisk leksikon.jpg
Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800
Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur
Copyright
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.