lokalhistoriewiki.no

Leksikon:Borgerskap: Forskjell mellom sideversjoner

Leksikon Samtale

Leksikon:Borgerskap (vis kilde)

Sideversjonen fra 12. mar. 2024 kl. 15:05

59 byte lagt til ,  12 mars
m
Robot: Legger til {{Bm}}
m (Retter rødlenke.)
m (Robot: Legger til {{Bm}})
 
(4 mellomliggende versjoner av 4 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
'''Borgerskap''' brukes både om ''borgerrett'' ({{lat.}} ''jus civitatis''), det vil si de rettsforhold som ga en person status av borger i en by, og som sosial gruppebetegnelse, det vil si fellesbetegnelse på alle borgere i landet (borgerstanden) eller i en [[by]].
'''Borgerskap''' brukes både om ''borgerrett'' ([[latin]] ''jus civitatis''), det vil si de rettsforhold som ga en person status av borger i en by, og som sosial gruppebetegnelse, det vil si fellesbetegnelse på alle borgere i landet (borgerstanden) eller i en [[by]].


'''I'''. Borgerskap gjorde innehaveren delaktig i byens privilegier samtidig som vedkommende påtok seg fellesskapets plikter, ''de borgerlige pålegg''. Gjennom borgerskap fikk vedkommende blant annet lovlig atkomst til å drive såkalt borgerlig næring, han ble stilt under byens lov og ble valgbar til byens tillitsverv. I Norge forekommer begrepet boregrskap første gang i en udatert retterbot for Bergen fra [[Håkon V]]’s tid. Der heter det at ingen kan få drive næring i byen før de har vært for lagmannen og rådmennene og fått borgerskap, sverget staden troskap og blitt innskrevet i stadsboken (''NglL'' III s. 211). Senere stilles et tilsvarende krav om borgerskap i [[Oslo]]s privilegier av [[1346]] og [[1358]]. Borgerskap kan således sies å være et [[senmiddelalderen|senmiddelalderfenomen]], som dels henger sammen med utenlandsk innflytelse, dels med de norske byenes omdannelse til kommuner.
'''I.''' Borgerskap gjorde innehaveren delaktig i byens privilegier samtidig som vedkommende påtok seg fellesskapets plikter, ''de borgerlige pålegg''. Gjennom borgerskap fikk vedkommende blant annet lovlig atkomst til å drive såkalt borgerlig næring, han ble stilt under byens lov og ble valgbar til byens tillitsverv. I Norge forekommer begrepet borgerskap første gang i en udatert retterbot for Bergen fra [[Håkon V]]’s tid. Der heter det at ingen kan få drive næring i byen før de har vært for lagmannen og rådmennene og fått borgerskap, sverget staden troskap og blitt innskrevet i stadsboken (''NglL'' III s. 211). Senere stilles et tilsvarende krav om borgerskap i [[Oslo]]s privilegier av [[1346]] og [[1358]]. Borgerskap kan således sies å være et [[senmiddelalderen|senmiddelalderfenomen]], som dels henger sammen med utenlandsk innflytelse, dels med de norske byenes omdannelse til kommuner.


På [[1600-tallet]] ser vi at borgerskap er blitt ervervet ved at den nye borgeren avla ed til kongen og byens myndigheter, det vil si byrådet – senere ''[[Leksikon:magistraten|magistraten]]'' (se dette) – og betalte en avgift til byens kasse. Der­etter ble han innført i byens protokoll, og det ble utstedt en skriftlig bevitnelse på hans borgerskap, ''borgerbrevet''. Enkelte byer førte egne borgerbøker, for eksempel [[Bergen]], hvor vi har bevart borgerruller helt til­bake til [[1500-tallet]]; andre steder kunne borgerne bli ført inn i den vanlige rettsprotokollen. Kravet om borgerskap ble i løpet av 1500-tallet gjort allment gjeldende for den som ville drive borgerlig næring i en by. Betingelsen for å oppnå borgerskap var vanligvis at den nye borgeren var i besittelse av en minsteformue. Man kunne bare være borger i én by. Derimot ble det bare i Bergen krevd at vedkommende skulle være bofast i byen.  
På [[1600-tallet]] ser vi at borgerskap er blitt ervervet ved at den nye borgeren avla ed til kongen og byens myndigheter, det vil si byrådet – senere ''[[Leksikon:magistraten|magistraten]]'' (se dette) – og betalte en avgift til byens kasse. Der­etter ble han innført i byens protokoll, og det ble utstedt en skriftlig bevitnelse på hans borgerskap, ''borgerbrevet''. Enkelte byer førte egne borgerbøker, for eksempel [[Bergen]], hvor vi har bevart borgerruller helt til­bake til [[1500-tallet]]; andre steder kunne borgerne bli ført inn i den vanlige rettsprotokollen. Kravet om borgerskap ble i løpet av 1500-tallet gjort allment gjeldende for den som ville drive borgerlig næring i en by. Betingelsen for å oppnå borgerskap var vanligvis at den nye borgeren var i besittelse av en minsteformue. Man kunne bare være borger i én by. Derimot ble det bare i Bergen krevd at vedkommende skulle være bofast i byen.  


Kravet om borgerskap ble fra slutten av 1500-tallet i og med oppkomsten av ''[[Leksikon:ladesteder|ladesteder]]'' (se dette) til et krav fra borgerne om å monopolisere all borgerlig næringsdrift til byene. Alle som ville drive en borgerlig næring i et underliggende ladested, måtte ta borgerskap i nærmeste by. Dette betydde en bremse, om enn ikke noen hindring på framveksten av nye byer, selv om kravet langt på vei ble anerkjent av statsmakten. Byprivilegiene av [[1662]] (Medd. no. RA I) understreket byenes monopolstatus i forhold til omliggende ladesteder, og kravet om borgerskap fikk sitt komplementære uttrykk gjennom opprettelsen av privilegerte interesseområder for byene, såkalte ''[[Leksikon:cirkumferens|cirkumferenser]]'' (se dette).
Kravet om borgerskap ble fra slutten av 1500-tallet i og med oppkomsten av ''[[Leksikon:ladesteder|ladesteder]]'' (se dette) til et krav fra borgerne om å monopolisere all borgerlig næringsdrift til byene. Alle som ville drive en borgerlig næring i et underliggende ladested, måtte ta borgerskap i nærmeste by. Dette betydde en bremse, om enn ikke noen hindring på framveksten av nye byer, selv om kravet langt på vei ble anerkjent av statsmakten. [[De norske byprivilegiene av 1662|Byprivilegiene av 1662]] (Medd. no. RA I) understreket byenes monopolstatus i forhold til omliggende ladesteder, og kravet om borgerskap fikk sitt komplementære uttrykk gjennom opprettelsen av privilegerte interesseområder for byene, såkalte ''[[Leksikon:cirkumferens|cirkumferenser]]'' (se dette).


Borgerskap som et viktig ledd i et sentralt regulert næringsliv holdt seg inntil slutten av [[1830-årene]] da systemet slo sprekker under innflytelse av økonomisk liberalisme og politisk demokrati. Gjennom en rekke lover ble flere næringer gjort uavhengige av borgerskap. Eksempelvis kan nevnes [[håndverksloven av 15. juli 1839]], [[loven om handelen på landsbygda av 28. september 1857]] og 26. mai 1866 og [[loven om utskipningsrett av 15. juni 1882]]. Også de politiske forrettighetene borgerskap hadde innebåret, for eksmepl deltagelse i byens «kommunale liv», ble avskaffet i løpet av 1800-tallet.
Borgerskap som et viktig ledd i et sentralt regulert næringsliv holdt seg inntil slutten av [[1830-årene]] da systemet slo sprekker under innflytelse av økonomisk liberalisme og politisk demokrati. Gjennom en rekke lover ble flere næringer gjort uavhengige av borgerskap. Eksempelvis kan nevnes [[håndverksloven av 15. juli 1839]], [[loven om handelen på landsbygda av 28. september 1857]] og 26. mai 1866 og [[loven om utskipningsrett av 15. juni 1882]]. Også de politiske forrettighetene borgerskap hadde innebåret, for eksmepl deltagelse i byens «kommunale liv», ble avskaffet i løpet av 1800-tallet.


'''II'''. Den norske borgerstanden utgjorde tallmessig sett en forholdsvis ubetydelig befolkningsgruppe i middelalderen. Spørsmålet om det i det hele tatt fantes et norsk borgerskap i middelalderen har vært gjenstand for debatt. Selve begrepet borger er ukjent i kildene før 1400, selv om «borgarskapr» forekommer i en retterbot fra begynnelsen av 1300-tallet. Isteden tales det om bymenn (staDarmenn) og om ''husbønder'', det vil si de som eide hus i byen og som ifølge [[Magnus Lagabøte]]s bylov synes å ha vært regnet som «normalborgerne» i de norske byene i [[1270-årene]] (for eksempel NglL II s. 207).
'''II.''' Den norske borgerstanden utgjorde tallmessig sett en forholdsvis ubetydelig befolkningsgruppe i middelalderen. Spørsmålet om det i det hele tatt fantes et norsk borgerskap i middelalderen har vært gjenstand for debatt. Selve begrepet borger er ukjent i kildene før 1400, selv om «borgarskapr» forekommer i en retterbot fra begynnelsen av 1300-tallet. Isteden tales det om bymenn (staDarmenn) og om ''husbønder'', det vil si de som eide hus i byen og som ifølge [[Magnus Lagabøte]]s bylov synes å ha vært regnet som «normalborgerne» i de norske byene i [[1270-årene]] (for eksempel NglL II s. 207).


I en by som [[Bergen]] kan det ha vært ansatser til et livskraftig borgerskap omkring 1300, men disse ble i tilfelle stoppet i veksten av [[Leksikon:Kontoret|hanseatene]] som kom til å dominere handels- og delvis håndverksnæringene inntil begynnelsen av 1500-tallet. I [[Trondheim]] var det erkebiskopen og geistligheten som rådde fram til [[1537]]. Noe lettere var det for de spirene til et boregrskap som fantes i byene på [[Østlandet]], hvor hansekjøpmennene, hovedsakelig fra Rostock, Stralsund og Wismar, sto relativt svakere enn lübeckerne i Bergen. Bykommunen ser da også ut til å ha utviklet seg tidligere [[Leksikon:sønnafjelske Norge|sønnafjells]] enn [[Leksikon:nordafjelske Norge|nordafjells]] (jamfør ''[[Leksikon:borgermester|borgermester]]'').
I en by som [[Bergen]] kan det ha vært ansatser til et livskraftig borgerskap omkring 1300, men disse ble i tilfelle stoppet i veksten av [[Leksikon:Kontoret|hanseatene]] som kom til å dominere handels- og delvis håndverksnæringene inntil begynnelsen av 1500-tallet. I [[Trondheim]] var det erkebiskopen og geistligheten som rådde fram til [[1537]]. Noe lettere var det for de spirene til et boregrskap som fantes i byene på [[Østlandet]], hvor hansekjøpmennene, hovedsakelig fra Rostock, Stralsund og Wismar, sto relativt svakere enn lübeckerne i Bergen. Bykommunen ser da også ut til å ha utviklet seg tidligere [[Leksikon:sønnafjelske Norge|sønnafjells]] enn [[Leksikon:nordafjelske Norge|nordafjells]] (jamfør ''[[Leksikon:borgermester|borgermester]]'').
Linje 17: Linje 17:
Ved siden av embetsstanden framsto den norske borgerstand som en av de politisk og økonomisk betydeligste befolkningsgrupper i den selvsten­dige norske staten fra [[1814]]. Denne stillin­gen var et naturlig resultat av den sam­funns­utvikling som hadde funnet sted i de foregående århundrer, særlig i [[enevoldstiden]].
Ved siden av embetsstanden framsto den norske borgerstand som en av de politisk og økonomisk betydeligste befolkningsgrupper i den selvsten­dige norske staten fra [[1814]]. Denne stillin­gen var et naturlig resultat av den sam­funns­utvikling som hadde funnet sted i de foregående århundrer, særlig i [[enevoldstiden]].


'''III'''. Borgerskap som sosial gruppebetegnelse omfatter de innbyggerne i byen og evt. ladestedet, som hadde borgerstatus. Som privilegerte skilte borgerne en bloc seg fra de uprivilegerte delene av bybefolkingen. Som sosial gruppe var imidlertid boergerskapet likevel svært uensartet; det kan endog være tvilsomt om det er hensiktsmessig å betrakte borgerskapet som én samfunnsgruppe i sosial forstand. Fra slutten av 1500-tallet kan vi merke en tiltagende differensiering innen borgerskapet mellom et storborgerskap og et småborgerskap, og fra slutten av 1600-tallet forvandlet den borgerlige overklassen seg etter hvert til et virkelig bypatrisiat. Denne gruppen kom sosialt sett til å vokse sammen med gruppen av høyere embetsmenn og danne en ny overklasse i Norge.
'''III.''' Borgerskap som sosial gruppebetegnelse omfatter de innbyggerne i byen og evt. ladestedet, som hadde borgerstatus. Som privilegerte skilte borgerne en bloc seg fra de uprivilegerte delene av bybefolkingen. Som sosial gruppe var imidlertid boergerskapet likevel svært uensartet; det kan endog være tvilsomt om det er hensiktsmessig å betrakte borgerskapet som én samfunnsgruppe i sosial forstand. Fra slutten av 1500-tallet kan vi merke en tiltagende differensiering innen borgerskapet mellom et storborgerskap og et småborgerskap, og fra slutten av 1600-tallet forvandlet den borgerlige overklassen seg etter hvert til et virkelig bypatrisiat. Denne gruppen kom sosialt sett til å vokse sammen med gruppen av høyere embetsmenn og danne en ny overklasse i Norge.


Byrådets overgang til magistrat ved eneveldets innførelse førte naturlig til krav om nye representative organer som erstatning for det tapte. I de større byene fikk vi i annen halvdel av 1600-tallet faste borgerutvalg, ofte kalt ''[[Leksikon:eligerte menn|eligerte menn]]'' (se dette), som med tiden fikk økende innflytelse på kommunalt styre og stell. På 1700-tallet ble de i virkeligheten selvrekrutterende korporasjoner som besto av representanter for det høyere borgerskap. Det forekom strid mellom borgerutvalg og byøvrighet, men stort sett sto de eligerte menn og magistraten sammen, ofte mot det lavere borgerskap. Da stadshauptmannen normalt var borgerutvalgets formann, kom de eligerte menn også til å få stor innflytelse over ''[[Leksikon:borgervæpningen|borgervæpningen]]'' (se dette).
Byrådets overgang til magistrat ved eneveldets innførelse førte naturlig til krav om nye representative organer som erstatning for det tapte. I de større byene fikk vi i annen halvdel av 1600-tallet faste borgerutvalg, ofte kalt ''[[Leksikon:eligerte menn|eligerte menn]]'' (se dette), som med tiden fikk økende innflytelse på kommunalt styre og stell. På 1700-tallet ble de i virkeligheten selvrekrutterende korporasjoner som besto av representanter for det høyere borgerskap. Det forekom strid mellom borgerutvalg og byøvrighet, men stort sett sto de eligerte menn og magistraten sammen, ofte mot det lavere borgerskap. Da stadshauptmannen normalt var borgerutvalgets formann, kom de eligerte menn også til å få stor innflytelse over ''[[Leksikon:borgervæpningen|borgervæpningen]]'' (se dette).
Linje 24: Linje 24:


{{nhl}}
{{nhl}}
{{Klasserommet}}
{{Bm}}


[[Kategori:Borgerskap|{{PAGENAME}}]]
[[Kategori:Borgerskap|{{PAGENAME}}]]
Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Spesial:Mobildiff/104331...2128353»