Leksikon:Borgerskap

Borgerskap brukes både om borgerrett (latin jus civitatis), det vil si de rettsforhold som ga en person status av borger i en by, og som sosial gruppebetegnelse, det vil si fellesbetegnelse på alle borgere i landet (borgerstanden) eller i en by.

I. Borgerskap gjorde innehaveren delaktig i byens privilegier samtidig som vedkommende påtok seg fellesskapets plikter, de borgerlige pålegg. Gjennom borgerskap fikk vedkommende blant annet lovlig atkomst til å drive såkalt borgerlig næring, han ble stilt under byens lov og ble valgbar til byens tillitsverv. I Norge forekommer begrepet borgerskap første gang i en udatert retterbot for Bergen fra Håkon V’s tid. Der heter det at ingen kan få drive næring i byen før de har vært for lagmannen og rådmennene og fått borgerskap, sverget staden troskap og blitt innskrevet i stadsboken (NglL III s. 211). Senere stilles et tilsvarende krav om borgerskap i Oslos privilegier av 1346 og 1358. Borgerskap kan således sies å være et senmiddelalderfenomen, som dels henger sammen med utenlandsk innflytelse, dels med de norske byenes omdannelse til kommuner.

På 1600-tallet ser vi at borgerskap er blitt ervervet ved at den nye borgeren avla ed til kongen og byens myndigheter, det vil si byrådet – senere magistraten (se dette) – og betalte en avgift til byens kasse. Der­etter ble han innført i byens protokoll, og det ble utstedt en skriftlig bevitnelse på hans borgerskap, borgerbrevet. Enkelte byer førte egne borgerbøker, for eksempel Bergen, hvor vi har bevart borgerruller helt til­bake til 1500-tallet; andre steder kunne borgerne bli ført inn i den vanlige rettsprotokollen. Kravet om borgerskap ble i løpet av 1500-tallet gjort allment gjeldende for den som ville drive borgerlig næring i en by. Betingelsen for å oppnå borgerskap var vanligvis at den nye borgeren var i besittelse av en minsteformue. Man kunne bare være borger i én by. Derimot ble det bare i Bergen krevd at vedkommende skulle være bofast i byen.

Kravet om borgerskap ble fra slutten av 1500-tallet i og med oppkomsten av ladesteder (se dette) til et krav fra borgerne om å monopolisere all borgerlig næringsdrift til byene. Alle som ville drive en borgerlig næring i et underliggende ladested, måtte ta borgerskap i nærmeste by. Dette betydde en bremse, om enn ikke noen hindring på framveksten av nye byer, selv om kravet langt på vei ble anerkjent av statsmakten. Byprivilegiene av 1662 (Medd. no. RA I) understreket byenes monopolstatus i forhold til omliggende ladesteder, og kravet om borgerskap fikk sitt komplementære uttrykk gjennom opprettelsen av privilegerte interesseområder for byene, såkalte cirkumferenser (se dette).

Borgerskap som et viktig ledd i et sentralt regulert næringsliv holdt seg inntil slutten av 1830-årene da systemet slo sprekker under innflytelse av økonomisk liberalisme og politisk demokrati. Gjennom en rekke lover ble flere næringer gjort uavhengige av borgerskap. Eksempelvis kan nevnes håndverksloven av 15. juli 1839, loven om handelen på landsbygda av 28. september 1857 og 26. mai 1866 og loven om utskipningsrett av 15. juni 1882. Også de politiske forrettighetene borgerskap hadde innebåret, for eksmepl deltagelse i byens «kommunale liv», ble avskaffet i løpet av 1800-tallet.

II. Den norske borgerstanden utgjorde tallmessig sett en forholdsvis ubetydelig befolkningsgruppe i middelalderen. Spørsmålet om det i det hele tatt fantes et norsk borgerskap i middelalderen har vært gjenstand for debatt. Selve begrepet borger er ukjent i kildene før 1400, selv om «borgarskapr» forekommer i en retterbot fra begynnelsen av 1300-tallet. Isteden tales det om bymenn (staDarmenn) og om husbønder, det vil si de som eide hus i byen og som ifølge Magnus Lagabøtes bylov synes å ha vært regnet som «normalborgerne» i de norske byene i 1270-årene (for eksempel NglL II s. 207).

I en by som Bergen kan det ha vært ansatser til et livskraftig borgerskap omkring 1300, men disse ble i tilfelle stoppet i veksten av hanseatene som kom til å dominere handels- og delvis håndverksnæringene inntil begynnelsen av 1500-tallet. I Trondheim var det erkebiskopen og geistligheten som rådde fram til 1537. Noe lettere var det for de spirene til et boregrskap som fantes i byene på Østlandet, hvor hansekjøpmennene, hovedsakelig fra Rostock, Stralsund og Wismar, sto relativt svakere enn lübeckerne i Bergen. Bykommunen ser da også ut til å ha utviklet seg tidligere sønnafjells enn nordafjells (jamfør borgermester).

Fra midten av 1500-årene vokste det fram en nasjonal borgerstand som fikk stadig økende betydning, både økonomisk og politisk. I Østlandsområdet var det særlig ekspansjonen i trelastnæringen som fikk betydning for framveksten av en sterk borgerstand. De bedrede vekstvilkårene for Bergens borgerskap hadde sammenheng med svekkelsen av hanseatenes dominerende stilling. Etter 1550 ble utenlandske kjøpmenn og håndverkere i økende grad borgerskap i byen.

Ved siden av embetsstanden framsto den norske borgerstand som en av de politisk og økonomisk betydeligste befolkningsgrupper i den selvsten­dige norske staten fra 1814. Denne stillin­gen var et naturlig resultat av den sam­funns­utvikling som hadde funnet sted i de foregående århundrer, særlig i enevoldstiden.

III. Borgerskap som sosial gruppebetegnelse omfatter de innbyggerne i byen og evt. ladestedet, som hadde borgerstatus. Som privilegerte skilte borgerne en bloc seg fra de uprivilegerte delene av bybefolkingen. Som sosial gruppe var imidlertid boergerskapet likevel svært uensartet; det kan endog være tvilsomt om det er hensiktsmessig å betrakte borgerskapet som én samfunnsgruppe i sosial forstand. Fra slutten av 1500-tallet kan vi merke en tiltagende differensiering innen borgerskapet mellom et storborgerskap og et småborgerskap, og fra slutten av 1600-tallet forvandlet den borgerlige overklassen seg etter hvert til et virkelig bypatrisiat. Denne gruppen kom sosialt sett til å vokse sammen med gruppen av høyere embetsmenn og danne en ny overklasse i Norge.

Byrådets overgang til magistrat ved eneveldets innførelse førte naturlig til krav om nye representative organer som erstatning for det tapte. I de større byene fikk vi i annen halvdel av 1600-tallet faste borgerutvalg, ofte kalt eligerte menn (se dette), som med tiden fikk økende innflytelse på kommunalt styre og stell. På 1700-tallet ble de i virkeligheten selvrekrutterende korporasjoner som besto av representanter for det høyere borgerskap. Det forekom strid mellom borgerutvalg og byøvrighet, men stort sett sto de eligerte menn og magistraten sammen, ofte mot det lavere borgerskap. Da stadshauptmannen normalt var borgerutvalgets formann, kom de eligerte menn også til å få stor innflytelse over borgervæpningen (se dette).

1800-tallet med omlegging av næringsliv og styringsskikk ga nye grupper innen borgerskapet større innflytelse enn de tidligere hadde hatt. Avstand og motsetning innen borgerskapet synes også å ha minsket. Imidlertid førte utviklingen på 1800-tallet til at den gamle «borgerbyen» etter hvert forsvant. S.I.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.