Leksikon:Bråtebruk: Forskjell mellom sideversjoner

'''Bråtebruk''', også ''svebrenning'', ''svedjebruk'', jordbruksmetode som besto i at man i et godt jordlende hogg ned skogen, kvistet trærne og spredte kvist og greiner utover. Året etter ble kvaset brent så fullstendig som mulig, og kornet ble sådd i asken mens den ennå var varm. Det var helst rug som ble sådd i bråter, men også and­re vekster forekom. Bråterug skulle kunne gi opptil 24 foll. Vanligvis høstet man to avlinger i en bråte, det kunne også bli brent på ny det 3. året, senere kunne området bli til beitemark, brytes opp til vanlig åker eller gro til med skog igjen.

Bråtebruk synes å ha vært lite utbredt i Norge i [[middelalderen]], bortsett fra [[Jemtland]]. Ifølge H. Bjørkvik finnes det ikke positive vitnemål om bråtebruk i det nåværende Norge før [[1490]] (KLNM XVII sp. 495ff.), selv om stedsnavn kan tyde på at bruksmåten også har forekommet tidligere. Med den finske innvandringen etter 1600 fikk bråtebruk ny aktualitet, først og fremst i de østnorske skogsbygdene hvor nordmennene tok etter de finske nykommerne. Den nye driftsmåten omtales allerede i en kongelig forordning fra [[1632]]. Minner om bråtebruk er bevart i en rekke stedsnavn som Bråtan, Svea, Brenna o.l. {{sign|S.I.}}