Leksikon:Bygdefar: Forskjell mellom sideversjoner

'''Bygdefar''', i [[Nordland]] og [[Troms]] et distrikt (''skipperdistrikt''), der bøndene i fellesskap befraktet ei bygdefarjekt. Den hørte hjemme ved et fast ''skipperleie'' og hadde fortrinnsrett (og plikt) til å frakte bøndenes varer til og fra [[Bergen]] (se ''[[Leksikon:bergenssegling|bergenssegling]]'') og til og fra [[Leksikon:vær|fiskeværa]] (især lofotværa). Eieren av bygdefarjekta var gjerne en velstående bonde. Bygdefarretten var arvelig og livsvarig, og hadde sin juridiske basis i de såkalte jekteartikler, satt opp av et allmuemøte i [[Vågan]] og godkjent ved [[Leksikon:reskript|reskript]] 6. mars [[1739]]. Antagelig var dette bare en kodifisering av eldre sedvanerett, for allerede [[Leksikon:forordning|forordning]] av 7. august [[1697]] bestemte at «kremmerne» ikke skulle ta last til fortrengsel for bygdefarjektene. Etter jekteartiklene skulle det være kontrakter om føring mellom ''[[Leksikon:skipper|skipper]]'' (se dette) og bønder, og disse hadde plikt til å yte hjelp ved jektesett (se ''[[Leksikon:båtsett|båtsett]]'') og til å stille mannskap (se ''[[Leksikon:håsete|håsete]]'') på turene. Til Lofoten gikk 20–30 båtlag (oftest à 2 båter) sammen om ei jekt, og hvert båtlag avga 1 mann til jekta. For bergensturen ble hver av mannskapet tildelt ansvar for last fra et visst antall bønder, likesom han var ansvarlig for salg, innkjøp og oppgjør i Bergen. Det var vanlig at skipperen selv hadde en god del av lasten som sin egen føring, og bare dette hadde han ansvaret for. Føringsgodset var bøndenes risiko. Hvis bygdefarjekta ikke klarte å frakte all lasten fra bøndene i bygdefaret, fikk andre jekteeiere overta, og etter hvert ble en god del bygdefar overtatt av ''[[Leksikon:Gjestgivere|gjestgiverne]]'' (se dette), eller jekteskipperne gikk over i gjestgiverstanden. Færre og færre bygdefarjekter fortsatte derfor utover [[1800-tallet]] som rene bondejekter. Til Lofoten kom de siste cirka 1890. {{sign|H.D.B.}}