Leksikon:Døpefont: Forskjell mellom sideversjoner

m
Teksterstatting – «{{lat.}}» til «latin»
(kategorirydding)
m (Teksterstatting – «{{lat.}}» til «latin»)
Linje 1: Linje 1:
'''Døpefont''', ({{lat.}} ''fons'', kilde eller brønn), kirke­inventar til bruk for oppbevaring av dåpsvann og utførelse av ''[[Leksikon:dåp|dåp]]'' (s.d.). I [[middelalderen]] var døpefonten tilpasset dåpsformen, enten hel neddykking av ­barnet, noe som forutsatte en dyp døpefontskål (''cuppa''), eller overøsing, som krevde grunnere skål men høyere døpefont. Egne lokk er også kjent. Døpefonter kan være i stein eller tre, og mange eldre døpefonter har egne tappehull for dåpsvann i bunnen. Etter hvert som overøsingsdåp ble vanlig, begynte man også å plassere egne dåpsfat i messing eller sølv i de gamle døpefontene, mens nye døpefonter ble utformet som holdere av dåpsfat. Døpefonter og ''[[Leksikon:dåpsvann|dåpsvann]]'' (s.d.) ble i middelalderen innviet en gang i året (''benedictio fontis''). Døpefonten var plassert ved kirkens hovedinngang, en tradisjon som mange steder besto til lenge etter [[reformasjonen]], selv om det etter hvert ble vanligere å sette den fremme i kirkens kor. Særlig fra 1700-tallet er også kjent egne baldakiner eller «hus» over og rundt døpefonten.
'''Døpefont''', ([[latin]] ''fons'', kilde eller brønn), kirke­inventar til bruk for oppbevaring av dåpsvann og utførelse av ''[[Leksikon:dåp|dåp]]'' (s.d.). I [[middelalderen]] var døpefonten tilpasset dåpsformen, enten hel neddykking av ­barnet, noe som forutsatte en dyp døpefontskål (''cuppa''), eller overøsing, som krevde grunnere skål men høyere døpefont. Egne lokk er også kjent. Døpefonter kan være i stein eller tre, og mange eldre døpefonter har egne tappehull for dåpsvann i bunnen. Etter hvert som overøsingsdåp ble vanlig, begynte man også å plassere egne dåpsfat i messing eller sølv i de gamle døpefontene, mens nye døpefonter ble utformet som holdere av dåpsfat. Døpefonter og ''[[Leksikon:dåpsvann|dåpsvann]]'' (s.d.) ble i middelalderen innviet en gang i året (''benedictio fontis''). Døpefonten var plassert ved kirkens hovedinngang, en tradisjon som mange steder besto til lenge etter [[reformasjonen]], selv om det etter hvert ble vanligere å sette den fremme i kirkens kor. Særlig fra 1700-tallet er også kjent egne baldakiner eller «hus» over og rundt døpefonten.


I folketradisjonen kjennes forestillinger om at døpefonten kunne brukes i helbredende øyemed. {{sign|A.B.A.}}
I folketradisjonen kjennes forestillinger om at døpefonten kunne brukes i helbredende øyemed. {{sign|A.B.A.}}