Leksikon:Daler

Daler, fork. for joachimsd. (s.d.), som var det nærmeste forbildet for d.mynten i Danmark-Norge. Det må skjelnes mellom riksd. species som var hovedmynt 1544–1813, riksbankd. (1813–16) og specied. (1816–75), samt slettd. og riksd. kurant.

I. Riks-d. species (specie-d., enkende-d., stykk-d.) var en sølvmynt med finvekt 25–26 g, i Danmark slått første gang 1537. I 1544 ble r. satt i spissen for myntsystemet i Danmark-Norge (kalt gyldengroschen, s.d.). R. med det norske riksvåpenet ble tidligst preget i 1546 (trolig i København) av sølv fra Gullnes gruver i Seljord.

R. ble utmyntet med til dels lange mellomrom; bl.a. var det ingen utmynting mellom 1696 og 1765. Antall r. i omløp sto derfor ikke i rimelig forhold til massen av sirkulerende småmynt. De r. som ble slått, hadde imidlertid gjennom hele tidsrommet fram til 1813 et forholdsvis fast sølvinnhold, og mynten ble dermed en stabil verdimåler, i motsetning til skillemynten som stadig fikk sølv­innholdet redusert. Konsekvensen var at r. stadig gikk til overkurs i forhold til småmynt (jf. oppgjeld), til tross for at dens skilling-tall etter hvert ble økt ved kgl. forordn.er.

I 1514 gikk det 24 sk. (= 1 1/2 mark) på d. (eg. på 1 rhinsk gylden s.d.), men etter som skillingens sølvinnhold sank, måtte regnemåten forandres. Fra 1537 regnet man offisielt 1 r. = 3 mk. = 48 sk. dansk. Samtidig svarte 1 r. til 2 lodd sølv i verdi.

Under krigen 1563–70 ble det igjen slått sterkt forringet småmynt; ca. 1570 var det derfor blitt vanlig å regne 1 r. = 4 mk. = 64 sk. dansk. Forordn. 16. juni 1572 godtok for så vidt denne kursen, men samtidig ble verdien av den dårlige krigsmynten satt ned til halvparten av pålydende (dvs. 1 mk. = 1/2 mk., 1 r. = 2 mk. = 32 sk.). Hensikten var bl.a. på ny å oppnå samsvar med lybsk myntregning (s.d.). Den reduserte mynten ble kalt mynten «som nu går», og regnemåten fra ca. 1570 mynten «som før gikk». Det viste seg umulig å få gjennomført bestemmelsene fra 1572, og forordn. 12. januar 1582 (godkjent for Norge ved bef. 1. august 1589) oppga definitivt tilknytningen til det lybske myntsystemet, idet regnemåten 1 r. = 4 mk. = 64 sk. dansk ble godtatt og lagt til grunn for utmyntingen.

Snart steg kursen på r. ytterligere, både på grunn av at dårlig utenlandsk mynt sirkulerte, og fordi Christian IV (som tidligere konger) utnyttet myntregalet til egen fordel ved å slå dårligere småmynt enn forordn.ene påbød. De nye myntordningene som ble kunngjort i begynnelsen av 1600-tallet, måtte ta hensyn til denne utviklin­gen:

Fra 25/6-1602:

1 r.

=

4 mk.

=

66 sk. dansk

Fra 3/2-1609:

1 r.

=

4 mk.

=

68 sk. dansk

Fra 3/4-1610:

1 r.

=

4 mk.

=

74 sk. dansk

Fra 4/7-1616:

1 r.

=

4 mk.

=

80 sk. dansk

Fra 1/5-1618:

1 r.

=

84 sk. dansk

Fra 14/2-1624:

1 r.

=

100 sk. dansk

Fra 4/5-1625:

1 r.

=

6 mk.

=

96 sk. dansk

eller:

1 r.

=

4 ort

=

96 sk. dansk

R.s lovbestemte skillingstall sto i hele tidsrommet 1625–1794 fast på 96. Samtidig fortsatte imidlertid utmyntingen av dårlig småmynt, og mengden av r. som sirkulerte var forholdsvis liten. I praksis måtte en derfor gi mer enn en pålydende sum av 96 sk. pr. stk. ved tilveksling av r. (jf. oppgjeld).

Kursforholdet mellom r. og kurant-d. (se IV ) varierte på to måter, for det første etter hvilken type skillemynt som ble brukt, f.eks. forskjellige skillingsnominaler eller krone-mynt (jf. kroneriksd., nedenfor V); den sistnevnte betinget en mindre oppgjeld. For det andre var r.s kursnivå stigende gjennom det meste av perioden. Fra slutten av 1500-tallet og fram til ca. 1650 var oppgjelden trolig minst 2 sk. pr. r., periodevis betydelig høyere, særlig like før en offisiell kursforhøyelse. I 1650- og 1660-årene lå oppgjelden på minst 4 sk. pr. r. For resten av tidsrommet fram til 1813 kan en finne kursoversikter i flg. verk: For 1671–1726 i Axel Nielsen: Specier, Kroner, Kurant s. 148–51; for 1727–87 i J. Wilcke: Kurantmønten 1726–88 s. 354–57; for 1788–1813 i J. Wilcke: Specie-Kurant- og Rigsbankdaler 1788– 1845 s. 254.

I 1794 ble forholdet mellom r. og kurantd. fiksert, noenlunde i overensstemmelse med gjengs kurs på det tidspunkt: 1 r. = 1 riksd. 24 sk. kurant, dvs. 1 r. = 5 ort i småmynt eller sedler. I krigsårene fra 1807 sank kursen sterkt fordi rustningsutgiftene ble dekket ved seddelut­stedelse, og i 1812 gikk det opptil 20 kurantd. på en r. eller banco-d. (s.d.).

II. Samtidig som forordn. 1. mai 1618 ga slipp på regnemåten 1 mk. = 1/4 riksd., oppsto det en ny regneenhet som ble kalt d. i mynt, og som skulle tilsvare 4 mk. à 20 sk. = 80 sk. Denne betydningen av uttrykket var imidlertid vanlig bare i den nærmeste tiden etter 1618; både tidligere og senere betegnet d. i mynt dss. slettd. (se III):

III. Slett-d. (dvs. alminnelig d.) var betegnelsen på 4 «slette» eller vanlige mark à 16 sk. dansk = 64 sk. dansk. Betegnelsen kom i bruk da antall skilling pr. riksd. species fra 1602 av også offisielt steg over 64. S. var således i den første tiden utelukkende en regneenhet, men da kronemynt ble innført ved forordn. 5. april 1618 (se krone), ble halvkronen gitt et skillingstall på nett­opp 64, og s. kom snart i bruk som navn på denne mynten (slått siste gang i 1771).

IV. Kurant-d. (riksd. kurant) vil si en sum i småmynt (kurant) eller sedler, med en pålydende verdi lik det offisielt fastsatte antall skilling i en riksd. species (1625–1813: 96 sk.). K. var altså en regneenhet (tatt i bruk i 1695) og ble normalt ikke utmyntet. Om forholdet mellom k. og riksd. species, se I ovenfor. Ved innføringen av riksbank-d. i 1813 ble k.s verdi satt til 1/6 riksbank-d.

V. Kroneriksd. (riksd. kroner) var betegnelsen på riksd. kurant (IV) erlagt i såkalt «grov» eller stor kurant, dvs. i krone-mynt (se krone).

VI. Riksbank-d. var hovedmyntenheten i Norge 1813–16. Regnemåten var 1 r. = 6 mk. à 16 (riksbank) sk. = 96 r. b. sk. Samtidig ble det regnet 1 r. = 1/2 riksd. species (= banco-d.), og 1 r. = 6 riksd. kurant. Det var meningen å utstede r.mynt i tilstrekkelige mengder, men det maktet en ikke, og i Norge ble det i det hele ikke slått r.mynt. Den gamle småmynten sirkulerte fortsatt, og 1 r. ble regnet lik 60 skilling (jf. også riksbanktegn).

Myntmangelen ble avhjulpet ved seddelutstedelse (riksbanksedler, jf. stattholderbeviser) foretatt av den nyopprettede Rigsbanken (s.d.). Riksbanksedlene sank hurtig i verdi, og kursfastsettelsen 1. august 1813 regnet 375 r. i sedler («r. navneverdi», dvs. etter pålydende) = 200 r. sølvverdi (= 100 banco-d.). Det var denne seddelkursen Riksforsamlingen garanterte 13. mai 1814, men allerede på dette tidspunkt lå markedskursen betydelig høyere, og 22. januar 1816 vedtok Stortinget at garantien skulle oppgis.

VII. Fra 14. juni 1816 var det norske mynt­systemet: 1 specie-d. = 5 ort = 120 sk. Denne nye specied. hadde samme sølvinnhold som den gamle riksd. species (jf. I ovenfor). Utmynting kom i gang fra 1819, men den første tiden bare i beskjedent omfang. Det var gammel og ny skillemynt, samt pengesedler som dominerte sirkulasjonen. Sedlene skulle være fullt innløselige i sølvmynt, men innløsning kom ikke i gang før fra 1. januar 1823 og først ved lov av 23. april 1842 til pari kurs.

Ved overgangen til krone-mynt (lov av 16. oktober 1875) sattes 1 s. = 4 kroner. H.W.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.