Leksikon:Diplom: Forskjell mellom sideversjoner

Diplom (av gr. diploma, eg. det som er lagt sammen, som er dobbelt) bruker vi som felles­betegnelse på middelalderbrev. D. er normalt rettslige aktstykker oppsatt etter bestemte regler. (Strengt tatt hører således ikke privatbrevene hjemme blant d. Men de ytterst få slike som finnes fra middelalderen regner vi likevel som d.)  

Da brev med påstått middelaldersk opphav ut­over 1500–1600-årene ofte ble lagt fram som hjemmelsdokumenter i retten, både i Norge og ute i Europa, oppsto det et behov for å kunne skille de ekte brevene fra de falske. (Mid­delalderens brevskrivere var ofte spesialister på å lage falske ­dokumenter, ikke minst gjaldt dette kirkens menn.) Dette praktisk-juridiske behovet ga støtet til diplomatikken, dvs. vitenskapen om hvordan middelalderbrev ble satt opp og utformet, som ble utviklet Frankrike i andre halvdel av 1600-tallet. Diplomatikken regnes gjerne som en såkalt his­torisk hjelpevitenskap.

Grovt sett skjelnes det gjerne mellom to typer diplomer, charta og notitia. Charta er brev som i seg selv er å regne som rettslige disposisjoner. Retterbøter, skipaner og forordninger, m.a.o. brev av lovs karakter, hører til charta-katego­rien. Notitia derimot er bare vitnemål om en rettshandling, som f.eks. gårdsalg, arveskifter, rettsforlik o.l. Vi har bevart tusenvis av slike n. eller vitnebrev nettopp fordi folk har hatt behov for å ta vare på dem som hjemmelsdokumenter. Mens vitnebrevene helst har sitt opphav i lokalsamfunnet, er charta-diplomene primært levninger etter øvrighetens virksomhet, etter kongemakt og kirke.

Mellom 1300 og 1550 er d. uten sidestykke de viktigste kildene vi har til norsk historie. Diplomatarium Norvegicum, som ifølge planen fra 1840-årene vil romme alle norske middelalderbrev når det en gang blir ferdig, har satt grensen for norske d. oppad ved 1570. Selv om vi altså ikke regner de senere brev som d., fortsetter på sett og vis den middelalderske d.tradisjonen ut gjennom 1600-årene. Det er da også gitt ut et egen samling brev fra Fyresdal, som ledd i en påtenkt topografisk serie under Diplomatarium Norvegicum. Og denne publikasjonen rommer brev fra langt inn på 1700-tallet. Tusenvis av salgsbrev, skiftebrev, domsbrev m.m. fra 1600–1700-tallet er dessuten bevart i Riksarkivet og i Riksarkivets Kjeldeskrift­avdeling og ordnet topografisk. Dette er trolig en viktig, men lite brukt kilde til norsk ­lokalhistorie. (L. Hamre: Innføring i diplomatikk; S. Imsen: Norsk bondekommunalisme II s. 18–27.) S.I.