Leksikon:Føderåd: Forskjell mellom sideversjoner

Føderåd er en eldgammel sosial institusjon i Norge. F.- eller kårinstitusjonen har alltid vært knyttet til gården og kan defineres som en avtale om underhold mot at kårnyteren overdrar kår­yteren en rett i gården. Det har kunnet dreie seg om overdragelse av eiendomsrett til gården med tilhørende rettigheter. På leilendingsbruk og plasser har det vært tale om overdragelse av hva vi kan kalle «husbondsrettigheter» mot kårmannens (ev. også hans kones) underhold livet ut.

F.institusjonen har mye til felles med en annen gammel «forsørgelsesinstitusjon», fletføring (s.d.). Kår ses i dansk-norsk rettsspråk stundom feilaktig benevnt som fletføring, men til forskjell fra fletføringen medførte f. ingen form for umyndiggjøring av kårnyteren. Kårskipnaden har aldri vært regulert av lov, og C.5. no. lovs bestemmelser om «fledføring» (5–1–9 til 12) bygger fullt ut på danske forhold og fikk liten betydning i Norge.

Normalt har det vært «gamlefolket på gården» som overlot gården eller gårdsstyringa til eldste sønn mot avtale om kår. Gården kunne også overlates til flere barn som sto sammen om å oppfylle kåravtalen. Men f.kontrakt kunne også inngås av andre grunner enn behovet for underhold i alderdommen. Kårnyteren kunne ønske å kvitte seg med forskjellige forpliktelser som f.eks. gjeld; gjeldsbyrden ble normalt overtatt av kåryteren. Også mindreårige og umyndiggjorte kunne gå inn på kår. Kåryteren hadde ofte flere mennesker til underhold.

F.avtalen ble inngått i høytidelige former. Fra middelalderen av var avtalene vanligvis muntlige og fant sted i de sedvanlige former for avtaleinngåelse. Likevel er det bevart skriftlige kårkontrakter like fra 1300-tallet, og dette ble det vanlige i 1600-årene. F.kontrakten skulle tinglyses.

Inngåelse av f.kontrakt betydde nødvendigvis ikke alltid iverksettelse av kårforholdet. En gård kunne formelt overdras til eldste sønn, mens hans faktiske overtagelse av gårdsstyringa først ble iverksatt når faren ønsket det, eller ble tvunget til å trekke seg tilbake som kårmann.

F. er den vanligste betegnelsen på institusjonen i skriftspråket, men forekommer som dialektord først og fremst på Østlandet. Kår brukes overveiende vestafjells og nordafjells. (Dette ordet ­forekommer også i uttrykket «eldste sønn har ­kåret» i betydningen at eldste sønn har førsteretten til å velge gård eller teig når flere slike skal skiftes mellom arvingene.) Folge (av gno. fulga f., som opprinnelig betydde varetekt og underhold av mennesker eller dyr) er den vanligste betegnelsen på f. i Rogaland, mens follog, foddo, foddog (av gno. forlag n., som i gno. rettsspråk helst ­betydde utlegg til underhold for umyndige) overveiende brukes i Agder og Telemark. Av andre ­betegnelser på f. kan nevnes forsyn, framfødsle ­(-førsle), fødsleverd, hold, kost/kosthold, livøre, not, oppsett (-else/-ning), sytning og vilkår. S.I.