Leksikon:Gårdklasser: Forskjell mellom sideversjoner

'''Gårdklasser'''. Ved betaling av skatter og andre utlegg til staten kunne gårdene i eldre tid være inndelt i klasser. Fullgårdene (helgårdene) utgjorde øverste klasse, mens halvgårder og kvart-, fjerdings- eller ødegårder sto for tilsvarende brøkdeler av fullgårdssatsen. Halve ødegårder, rydningsplasser og ''[[Leksikon:tredingsgårder|tredingsgårder]]'' (s.d.) forekom også som skatteklasser.

Systemet kan ha sitt opphav i det skattesystemet vi kjenner fra indre [[Østlandet]] ([[Opplandene]]), og som går tilbake til [[Håkon V]]’s tid (ca. 1300) og den skatten han introduserte der, ''[[Leksikon:vissøren|vissøren]]'' (s.d.). Vissøren ble utlignet på to skatteklasser: full­bøndene og einvirkene, som i jordebøker fra 1500-tallet er erstattet av fullgårder og halv­gårder. Fullbøndene var de best holdne bøndene, de som drev sine gårder med ekstra arbeidshjelp og som hadde jordegods attåt, mens einvirkene var de småbøndene som drev sine bruk stort sett ved egen arbeidskraft og en dreng alene. Disse kategoriene var imidlertid ikke spesielt østnorske. Vi finner denne tvedelingen av bøndene både i [[Gulatingsloven]] og i [[Frostatingsloven]], og [[Hirdskråen]] fra ca. 1273 regner som normalt at offentlige byrder skal fordeles ulikt på fullbønder og einvirker (NglL II s.426). Det som altså var et landsomfattende system i høymiddelalderen, utviklet seg i og med omgjøringen av bondeklas­sene til gårdklasser til et spesifikt østnorsk eller sørnorsk system senest på 1500-tallet.

Østafjells ble de to gårdsklasser også anvendt ved de and­re jordeboksskattene, leidangen og foringen. Gårdsklassesystemet ble noe senere tatt i bruk ved utskriving av ekstraskatter, først bygningsskatten til Akershus fra [[1593]], som ble pålagt hele Østlandet og [[Agder]]. Her kom ødegårdene inn med kvart ytelse; de hadde da i noen tid stått som egen gruppe i landskatten, men der med halv ytelse. Også over det meste av Agder synes inndelingen i full- og halvgårder å ha vært kjent på forhånd.

Ved organiseringen av militærvesenet fra 1640-årene ble ''[[Leksikon:soldatlegdene|soldatlegdene]]'', som hver skulle stille én soldat, sammensatt av skattegårder etter gårdklasseprinsippet. Det samme gjaldt en rekke mindre militærskatter; de mest langlivede var munderings- og utrednings- og standkvarterpengene. Fra [[1768]] ble de formelt lagt direkte på skylda; i praksis var dette de fleste steder skjedd lenge før, og soldat­legdene hadde fått sitt grunnlag tilsvarende end­ret.

Endelig var mange småavgifter til lokale formål i en del distrikter fordelt etter gårdklasser, f.eks. skrivertoll, skyss-skaffertoll, lensmanns- og klokkertoll. Her ble systemet lengst bevart, iallfall inn i forrige århundre. {{S.I.}}/{{K.J.}}