Leksikon:Kirkehus
Kirkehus, kirkelig innviet bygning til bruk for gudstjeneste. K. forutsatte i middelalderen en spesiell vigsling, og årsdagen for denne ble høytideligholdt (kyrmessudagr el. kirkjudagr). Vigslingen (dedicatio ecclesiae) ble utført av biskopen, som bl.a. med hellig olje markerte 12 steder i kirkerommet som var korsmerket (innvielseskors). Vigslingen gjorde k. til et kvalitativt annerledes sted som ikke kunne vanhelliges uten at vigslingen måtte gjentas. Vanhelligelse kunne iflg. kanonisk rett skyldes voldsdåd, materiell ødeleggelse eller seksuelle forgåelser utført i k. Forbrytelser utført i k. ble straffet hardere enn ellers, mens bestemmelser om kirkefred åpnet adgang til å søke tilflukt i k. (sml. kirkegård). I tiden etter svartedauen ble mange k. nedlagt, kanskje så mange som drøyt 300 i tiden fram til 1500-tallets slutt (Jørn Sandnes, KLNM XX, 631ff, sml. prestegjeld).
Rituell vigsling og gjenvigsling av denne type forsvinner på reformasjonstiden. Antagelig har man regnet den første høymesse med biskopens preken som seremoniell vigsling av k. Eget reglement for innvielse kom med kgl.res. 10/10 1818. Stiftvise ordninger for dette er kjent i hvert fall fra 1700-tallet; en trykt ordning fra 1708 forfattet av Akershus-bispen Hans Munch ser ut til å ha blitt fulgt av flere senere biskoper (P.G. Lindhardt: Kirkeritualet s. 127).
Ved reformasjonen beholdt man de bestående k., men fjernet det som var i strid med den nye lære (helgenbilder, sidealtere osv.). Etter hvert kom det «klassiske» lutherske inventar til, med prekestol, døpefont ved alteret, altertavle, skriftestol, gallerier og benker. Det primære ansvar for tilsyn og vedlikehold hadde kirkevergene, men sognealmuen hadde etter sedvane plikt til å utføre arbeid og transport (C.5. no. lov 1687 2-21-6, jfr. stiftsdireksjon).
Kirkeregnskapene opplyser om utgifter og inntekter ved k.; normalt skulle økonomien ved det enkelte k. dekke driften, men i enkelte tilfeller (store reparasjoner, brann osv.) kunne k. låne hverandre penger, få lokale tilskudd eller tildeles en mindre avgift pålagt andre k. (sml. reskr. 1/8 1800). Øvrighetens tilsyn med k. skjedde ved visitas (s.d.). Inne i k. kunne man inntil 1805 mot betaling få gravsted. Senest på 1600-tallet ble det vanlig med egne benker eller «kirkestoler»; C.5. no. lov fastla at disse kunne kjøpes og leies i kjøpstedene, mens de på landet avgiftsfritt fulgte gårdene og deres husstander. De som falt utenfor disse ordningene, måtte bruke den plass som ble til overs. I k. satt mennene på høyre side, kvinnene på den venstre.
Ved kirkesalget i 1720-årene, da mange k. kom på private hender, ble vedlikeholdsansvaret overtatt av de nye eierne, men fortsatt hadde allmuen visse plikter i forbindelse med reparasjoner (forordn. 25/2 1733, 13/8 1734). Forordn. 13/8 1734 satte som et minimum at k. skulle være golvlagt og dråpefritt, klokken plasseres i støpul på taket og kirkestolene holdes ved like. K. (dvs. loft, tårn, våpenhus o.l.) kunne i visse tilfeller brukes til oppbevaringssted for militære effekter og strandet gods. Hvis k. hadde sakristi, kunne kirkelige retter ha møte der (reskr. 18/10 1743). Grunnloven av 1814 åpnet for å holde valgforsamlinger i k.
I folketradisjonen så man på k. som sted for møte med overnaturlige krefter; de døde kunne ha sine egne gudstjenester der og bly fra kirkevinduene («kirkebly») kunne brukes i folkemedisinen (sml. også alter). A.B.A.
 |
|
 |
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |