Konfirmasjon (lat. confirmatio, stadfestelse, bekreftelse, gno. ferming f., dansk fermelse) var i katolsk tid et sakrament som bare biskopen kunne forvalte. Man regnet med at konfirmantens dåpsnåde ble forøkt gjennom k. Vanlig k.alder var 6–12 år. K. var ikke nødvendig og fant helst sted i forbindelse med biskopens visitasreiser. Vi vet for øvrig lite om bruk av k. i Norge i middelalderen.
Reformasjonen avskaffet k. som sakrament, og selv om ikke k., som nå kunne forvaltes av enhver prest, ble opphevet, ble den mer sjelden enn tidligere. K. ble etter hvert knyttet til de unges kristendomsopplæring. Pietismen ga k. en renessanse i Danmark-Norge. Kgl. forordn. av 13. jan. 1736 innførte tvungen k. Nær knyttet til innføringen av k. var arbeidet med en allmueskole. I 1759 ble det bestemt at alle skulle være konfirmert innen fylte 19 år. II. Generelt brukt om stadfestelse, særlig kgl. stadfestelse av utnevninger, testamenter o.a. S.I.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
