Leksikon:Ladested: Forskjell mellom sideversjoner

Ladested, n. (av gno. hla∂a, v., stable el. lade, laste), I. Opprinnelig (på 1500- og tidlig 1600-tall) brukt om en havn der varer, spesielt trelast, ble lagt opp for utskipning. L. ble i utgangspunktet brukt av bønder, og de var ubebygd. På Østlandet og Sørlandet etablerte borgere og andre næringsdrivende seg på l. fra slutten av 1500-tallet og spesielt på 1600-tallet, og tok kontroll over handelen der.  

II. Fra ca.1640, og systematisk fra og med kjøpstadsprivilegiene av 1662, ble de gamle l. enten nedlagt eller underordnet den (som regel) nærmeste kjøpstad (s.d.). De fleste l. hadde bare rett til å utføre trelast, men enkelte også kjøtt og fetevarer, fisk og hummer, eller kalk, til fremmede steder, og til å innføre kornvarer fra Danmark, men andre varer bare til og fra kjøpstedene i Norge. Enkelte ladesteder, som Stavern, hadde bare rett til å drive innenlands handel. Statens politikk overfor ladestedene var imidlertid inkonsekvent, bl.a. var det uoverensstemmelser mellom kjøpstadsprivilegienes og tollrullenes bestemmelser i enevoldstiden. L. fikk etter hvert også ofte utvidede handelsrettigheter, til dels på linje med kjøpstedene, og på slutten av 1700-tallet hadde mange l. fulle handelsrettigheter, også i utenrikshandelen.  

III. Fra 1840-årene kom l. til å betegne «et Slags Byer af anden Rang» (A.M. Schwei­gaard). L. hadde stort sett samme handelsrettigheter som kjøpstedene, men færre offentlige tjenester enn disse, og dermed mindre offentlige utgifter for innbyggerne. Et 1. var dermed å betrakte som en «kandidatby» med lavere status og prestisje enn en kjøpstad. Mange ladesteder fikk bymessig bebyggelse og ble reelt sett byer med hensyn til funksjoner, innbyggertall og egne organer. Men 1.betegnelsen var knyttet til en havn, slik at det f.eks. var tre ladesteder i og ved Mandal by, og på Vestlandet omfattet hvert ladested et større dist­rikt med en rekke havner: Nord­møre, Romsdal og Sunnhordland – det siste med over 30 under­liggende havner og tollsted på Stord. De fleste av disse fikk aldri noen tettstedsbebyggelse. F.E.E.