Leksikon:Lagting

Lagting (gno. logqingi, etter 1300 stundom også kalt logqing). 1600–1700-tallets lagmannsdomstoler, som også ble kalt l., må ikke forveksles med middelalderens l., som kan føres tilbake til slutten av rikssamlingstiden. De eldste l. var store landsdelsrepresentasjoner, som både varetok lovgivende, dømmende og politiske funksjoner. Rundt 1300, trolig som følge av Håkon V’s domstolreform, ble det dessuten spaltet ut en rekke mindre såkalte l. knyttet til de enkelte lagmannsembetene, Disse nye middelalder-l. kan på sett og vis sies å peke framover mot foreningstidens l. Også de underliggende provinsene (skattlandene) fikk i løpet av middelalderen egne l., Jemtland så sent som ca. 1480, mens Islands gamle allting beholdt navnet selv om det etter 1300 ble omdannet til et representasjons­ting. For provinsene ble l. viktige organer for varetagelsen av provinskommunalt selvstyre. (Om lagtingskretsene, se lagdømme.)

Når det gjelder de norske fastlands-l. er det først og fremst domstolsfunksjonen som har vært gjenstand for nærmere forskning (J.A. Seip: Lagmann og lagting.) L. som lovgivende organ er det gjort mindre med. Stort sett har man nøyd seg med å «konstatere» at l.s legislative kompetanse ble svekket som følge av statsveks­ten i høymiddelalderen, og at kongemakten i økende grad tok i bruk andre fora, så som riksmøter og senere riksrådet, for å få godkjent lover. Men ennå så sent som i Magnus Lagabøtes tid var det konstitusjonelt nødvendig å forelegge den nye landsloven for de respekive l. til godkjenning for at den kunne regnes som gyldig.

L.s politiske funksjon kjenner vi enda mindre til. Men den bør ikke undervurderes. L. var fra første stund et viktig møtested mellom kongemakt og landsdelsrepresentasjoner, og vi må tro med myndighet til å fatte vedtak som var bindende for begge parter. Riktignok overtok nye og riksdekkende organer de fleste av disse politisk-representative funksjonene i høymiddelalderen, men fortsatt må vi regne med at l. har vært et samtale­forum øvrighet-allmue utover i senmiddelalderen, skjønt vi vet lite om dette. Etter reformasjonen ser vi i alle fall at denne funksjonen for en tid har fått ny aktualitet. Det gjelder særlig for de to lagtingene nordafjells, Gula­tinget og Frostatinget, hvor det ikke sjelden er blitt holdt forhandlinger mellom landsdelsrepresentantene og øvrigheten, og hvor det til og med er blitt avfattet recesser og såkalte retterbøter; med andre ord en form for lov­giving. Østafjells var situasjonen en noe annen, der synes den gamle l.tradisjonen også å ha vært svakere. For hele landet gjelder det at herre­dagene fra slutten av 1500-tallet overtok de fleste av disse politiske «kommunikasjons»-oppgavene.

I løpet av senmiddelalderen ble det gamle l. som domstol gradvis undergravd av den nye kollegiale lagmannsdomstolen, som ved slutten av 1400-tallet hadde utviklet seg til en ny domstol: lagmannsretten. Lagmannsretten besto av lagmannen og en fast domsnemnd, svært ofte identisk med byrådet. Denne domsnemnda ble i det 16. årh. også betegnet som lagrette (s.d.), liksom utvalget av lagrettemenn på det gamle l. Det må også føyes til at lagmannen dømte både på l. og i lagmannsretten. Etter hvert fortrengte lagmannsretten de gamle l. Særlig i Øst-Norge, hvor som nevnt den gamle l.tradisjonen aldri hadde vært sterk, synes l. tidlig å ha kommet i skyggen av lagmannsretten, selv om eksempelvis lagmannen i Oslo ennå etter 1600 holdt rettsmøter på det gamle eidsvollslagtinget.

Fra midten av 1500-tallet begynte også myndighetene å betegne de øst-norske lagmannsrettene som l., en betegnelse som fikk landsomfattende utbredelse i det flg. årh. (Denne navne­skikken synes å være anerkjent i C.4. no. lov I, 1 og smst. note 1). Lagmannsretten ble nå fastere knyttet til byene og fikk faste sesjoner. Mot slutten av årh. ble det gjennom en rekke kgl. forordn. bygd opp et hierarkisk rettsapparat med en fast instansordning, slik at kompetanseforholdene mellom de forskjellige domstolene, som tidligere hadde vært svært uklare, nå ble klargjort.

Stattholderens instruks av 1588 inneholder bestemmelsen om at lagmennene skal avsi dom i hvert sitt lagsogn før saken stevnes for overlagting (s.d.) eller herredag (s.d.), dersom saken ikke er for stor eller vanskelig. Påbudet ble innskjerpet i et åpent brev til lagmennene i 1589 (NRR II s. 697 og III s. 64). Året etter ble bygdetingene påbudt å dømme i alle saker, dersom de ikke var for store, før de ble innstevnet for lagmannen (NRR III s. 134f.). Bestemmelsen, som la nye byrder på bygdetingene (s.d.), framtvang opprettelsen av et nytt embete i 1591: sorenskriverembetet (s.d.). Således ble det omkring årh.skiftet bygd opp en ny tingordning omkring lagmannsretten. Ved kgl. forordn. av 1607 trådte rådet ut av lagmannsretten. Rådet alene skulle fra nå av dømme i byens saker og kom til å utvikle seg til en ny domstol, rådstueretten (s.d.), som utgjorde en mellom­instans mellom bytinget og l. (NRR IV s. 211f.).

Med rådets uttredelse av lagmannsretten mistet denne sin kollegiale karakter. Rådet ble nå erstattet av en lagrette bestående av alminnelige borgere og bønder. All juridisk ekspertise ble samlet hos lagmannen. Grunnlaget var dermed lagt for det nye l. Lagmannen var blitt embetsdommer, og hans embetsdistrikt, lagdømmet eller lagsognet, var identisk med l.kretsen. Som en følge av domstolsreformen og det nye l. forsvant de gamle l.

Den tingordningen som var utviklet i løpet av 1500-tallet, ble stadfestet i C.5. no. lov. Her pålegges lagmannen å dømme i alle saker, kriminelle som sivile, som innankes fra underdomstolene. Loven fastsetter tre l.sesjoner i året, som lagmennene skal kunngjøre i hvert sitt lagdømme. Alle dødsdommer i draps- og trolldomssaker skal stadfestes av lagmannen og rådstueretten i de byene som har l. Før det er gjort, kan ingen dødsdom eksekveres (C.5. no. lov 1–3–7; 1–4–21, 22, 23, 25, 26; 1–5–21, 22; 1–22–53). (Iflg. reskr. 31/3 1688 skulle det innhentes kgl. resolusjon til eksekusjon i såkalte «dubieuse Livssager».) Bestemmelsen om stadfestelse av dødsdommer ble ved forordn. av 31. mars 1719 utvidet til å gjelde også andre «livssaker». Reskr. av 23. mars 1736 fastsetter at alle livs- og æressaker skal innankes for lagmannen, uansett om den dømte har anket dommen eller ei. Deretter skal amtmann eller stiftamtmann sende saksdokumentene til kanselliet i København. Først når kgl. resol. er falt, kan dommen iverksettes. (Fogtman IV, 1 s. 355. Reskr. er en modifisert stadfestelse av forordn. av 19. august 1735.)

De sivile sakene som ble innanket for l., var gjerne større økonomiske saker hvor de involverte partene vanligvis tilhørte de høyere samfunnslag. Dertil kom vanskelige arve-, odels- og åstedssaker. Loven rommer ingen generell bestemmelse om tinglysing på l., men i C.5. no. lov heter det at salg, pantsettelse osv. av alt fritt gods, dvs. adelig eller privilegert, skal lyses på l. (C.5. no. lov, 5–3–39).

Fra l. kunne det appelleres til overhoffretten (s.d.). Ved kgl. forordn. av 11. august 1797 ble overhoffretten, rådstuerettene og l. erstattet av stiftsoverrettene (s.d.). S.I.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.