323 355
redigeringer
(Ny side: Leidang. A. En sjømilitær forsvarsordning trolig utviklet i løpet av rikssamlingstiden og opprettholdt inn i senmiddelalderen. Siste gang en l.flåte angivelig skal ha vært i kamp var i...) |
Ingen redigeringsforklaring |
||
Linje 1: | Linje 1: | ||
Leidang | '''Leidang'''. | ||
'''A'''. En sjømilitær forsvarsordning trolig utviklet i løpet av [[rikssamlingstiden]] og opprettholdt inn i [[senmiddelalderen]]. Siste gang en leidangsflåte angivelig skal ha vært i kamp var i [[1429]], men ordningen var da for lengst til nedfalls. Men ennå i begynnelsen av 1300-tallet var landets militærvesen i hovedsak basert på leidangen, som også ble utkommandert enkelte ganger i slutten av århundret. Forsøk i [[Håkon VI]]’s tid (1370-årene) på å utvikle en landmilitær folkevæpning etter et slags legdsprinispp mislyktes, og først på 1600-tallet ble menigmann i stor skala igjen mobilisert til krigstjeneste i hær og flåte. | |||
Leidangen bygde på et kommunalt prinsipp idet bøndene i den enkelte forsvarskommune, kalt [[Leksikon:skipreide|skipreide]] (s.d.), var kollektivt ansvarlige for å utruste og bemanne et skip. Skipreida fikk også eget ting, hvor det hvert år skulle foretas inspeksjon av bøndenes våpen. Den kommunale organisasjonen bygd opp omkring leidangen kom til å få langt varigere betydning for norsk samfunnsliv enn selve leidangen. Som bygdekommunal enhet besto skipreida og skipreidetinget langt inn i foreningstiden, liksom den tjente som oppebørselsenhet ennå på 1700-tallet. | |||
Selv om leidangen mistet sin militære betydning i løpet av senmiddelalderen, besto altså viktige deler av leidangsorganisasjonen, og etter [[1537]] ble det gjort forsøk fra kongemakten på å gjenreise en moderne utgave av leidangen med hjemmel i [[Landsloven]]s landevernsbolk (kap. III), første gang under [[Christian III]] i 1550-årene, og senere under [[Christian IV]] i årene rundt 1620. Begge prosjektene mislyktes. {{sign|S.I.}} ''Se kart under [[Leksikon:skipreide|skipreide]]''. | |||
'''B'''.'''I'''. Allerede på 1100–1200-tallet ble deler av leidangsplikten omgjort til en årlig skatt, i fredstid ofte betalt med halvparten (halv allmenning) av ytelsen ved full leidang, utfareleidang. Fredsleidang ble også kalt ''bordleidang'', dvs. leidang til kongens «bord» eller husholdning, (Jf. Landsloven III, 1.) I [[Borgartingslag]] (strekningen svenskegrensa – Brunlanes) var leidangsytelsen likevel betydelig høyere, trolig fordi den inkluderte en særskilt pengeavgift (gresleidang), kanskje med opphav i et forlik mellom bønder og konge ([[Sverre Sigurdsson|Sverre]]). | |||
Iflg. Landsloven (III, 6) skulle leidangsskatten utlignes på grunnlag av ''[[Leksikon:landskyld|landskylda]]'', og stige og falle med den. Denne bestemmelsen ble praktisert bare i de distriktene som hørte til [[Gulatingslag|Gula-]] og [[Frostatingslag]]. I det sistnevnte området kan en se dette samhøvet også i kilder fra nyere tid, men i Gulatingslag er det på 1500–1600-tallet vanskelig å finne samsvar mellom leidang og landskyld. Her gikk det faste forholdet mellom de to ytelsene i oppløsning i senmiddelalderen. | |||
I en del | Innenfor grensene av det gamle Frostatingslag ble leidang de fleste steder betalt med smør og mel etter faste, lokale samhøve mellom mengden av hvert vareslag. I en del dal- og fjellbygder i [[Sør-Trøndelag]] samt i [[Liene]] besto ytelsen av skinnvarer. På [[Vestlandet]] var det flere vareslag i bruk. | ||
I | I en del bygder i [[Trøndelag]], [[Nordmøre]], [[Hardanger]], [[Sunnhordland]] (og [[Voss]]) ble det gitt dobbel leidang av selveiergods. Jf. også ''[[Leksikon:farøre|farøre]]''. | ||
I | I bygdene rundt [[Oslofjorden]] (Borgartingslag) ble det trolig aldri etablert noe fast samsvar mellom leidang og landskyld. I 1500- og 1600-årene ble leidang her betalt i to terminer, som vårleidang (korn eller mel, også kalt kornleidang) og høstleidang (smør og penger; kalt smørleidang, jf. ovenfor om gresleidang). | ||
I [[Nord-Norge]] var leidang en personskatt, betalt etter skatteklasser som bonde/bumann, husmann osv. Ytelsen besto som regel av fisk ennå på 1600-tallet (''[[Leksikon:råskjær|råskjær]]'', sjeldnere ''[[Leksikon:rundfisk|rundfisk]]''). Finnmark sto i en særstilling ved at leidang der var av nyere dato. I senmiddelalderen ble det lagt leidang på nordmennene langs kysten, og først i begynnelsen av 1600-tallet ble sjøsamene der (og videre sørover til Salten) ilagt leidangsskatt (finneleidang). I Nord-Norge ble leidang utlignet årlig på tinget (''leidangsberget'') av fogd og lagrettemenn. For fogderiene [[Salten]], [[Lofoten]] og [[Vesterålen]] samt for [[Senja]]-distriktet ble l. ved lov 17. des. 1836 lagt på den nye matrikkelskylda. Leidaing var i nyere tid en av de mange ''[[Leksikon:jordebokskatter|jordebokskatter]]'' (s.d.). | |||
'''II'''. Over det indre av [[Østlandet]] (det gamle [[Eidsivatingslag]] samt [[Valdres]] og [[Hallingdal]] av Gulatingslag) ble det, trolig på slutten av [[1200-tallet]], innført en leidangsskatt som ble betalt hvert tredje år. I [[1500-årene]] ble den de fleste steder utlignet etter gårdklassesystemet, med faste, lokale satser for fullgård, halvgård og ødegård (de siste var fritatt i en del distrikter). I [[Østerdalen]], Valdres og Hallingdal ble leidang derimot betalt med like mye av hver mann eller gård, uansett størrelse. | |||
I [[Gudbrandsdalen]] ble leidang fra gårder som ikke var krongods, kalt ''utfareleidang''. På 1500-tallet var dette ellers i [[Akershus len]] (og andre steder) betegnelse på en ekstraytelse, gitt en enkelt gang eller med års mellomrom. | |||
Fra [[Modum]], [[Sigdal]], [[Eggedal]] og [[Krødsherad]] ble det ikke ytt leidang (jf. ''[[Leksikon:avråd|avråd]]''). | |||
Leidangsskatten på [[Opplandene]] har det til felles med nordmannsleidang i Finnmark og med finneleidang at den ikke avløste en eldre, reell leidangsskipnad, men også Opplandsleidangen var en jordebokskatt. {{sign|H.W.}} | |||
{{nhl}} | {{nhl}} | ||
[[Kategori:Sjøforsvaret|{{PAGENAME}}]] | |||
[[Kategori:Skatt|{{PAGENAME}}]] |
redigeringer