Veiledere, Administratorer
20 126
redigeringer
forkortelse
m (lenking, layout) |
(forkortelse) |
||
| Linje 3: | Linje 3: | ||
Leietiden (festetiden). Etter Landsloven (VII, 1) hadde ombudsmannen til en jordeier ikke rett til å leie bort jord for mer enn tre år om gangen. Dette var den vanlige leietiden, ettersom storparten av leilendingjorda ble bestyrt av ombudsmenn. Under agrarkrisen i senmiddelalderen tok livstidsfestet over i praksis. Endelig lovfestet ble det først i [[C.4. no. lov]] (VI, 1), men treårsavtalen satte varige spor i avgiftsmønsteret (se ''[[Leksikon:bygsel|bygsel]]''). | Leietiden (festetiden). Etter Landsloven (VII, 1) hadde ombudsmannen til en jordeier ikke rett til å leie bort jord for mer enn tre år om gangen. Dette var den vanlige leietiden, ettersom storparten av leilendingjorda ble bestyrt av ombudsmenn. Under agrarkrisen i senmiddelalderen tok livstidsfestet over i praksis. Endelig lovfestet ble det først i [[C.4. no. lov]] (VI, 1), men treårsavtalen satte varige spor i avgiftsmønsteret (se ''[[Leksikon:bygsel|bygsel]]''). | ||
På | På offentlig gods var det ganske vanlig at en slektning av leilendingen fikk ta over etter ham, og forordning av 5/2 1685 innførte fortrinnsrett for arvinger. Dette kom ikke inn i [[Christian 5. norske lov]] som opprettholdt livstidsfestet (3–14–10), og endog det i tvetydige ordelag. Det ble tidlig antatt at ved særskilt avtale kunne kortere leietid fastsettes. Likevel var 4/5 av leilendingsbrukene ennå i 1880 bortleid på livstid, og ''[[Leksikon:åremål|åremålsfestet]]'' konsentrert til deler av Østlandet. | ||
Døde leilendingen, beholdt enken gården på sin manns kontrakt så lenge hun ikke giftet seg på ny. Døde jordeieren, eller solgte han, gjaldt kontrakten som før, med mindre den nye eieren var ''[[Leksikon:buslitsmann|buslitsmann]]'' (s.d.). Ville leilendingen flytte, skulle han si opp før jul og flytte om våren. | Døde leilendingen, beholdt enken gården på sin manns kontrakt så lenge hun ikke giftet seg på ny. Døde jordeieren, eller solgte han, gjaldt kontrakten som før, med mindre den nye eieren var ''[[Leksikon:buslitsmann|buslitsmann]]'' (s.d.). Ville leilendingen flytte, skulle han si opp før jul og flytte om våren. | ||
| Linje 20: | Linje 20: | ||
;Grunner til å si opp leilendinger. | ;Grunner til å si opp leilendinger. | ||
En del grove forsømmelser fra leilendings side var oppsigelsesgrunn: at han betalte landskylda altfor sent, at han nektet å betale tredjeårstake, at han forsømte sin åbotsplikt, tok ut for mye tømmer | En del grove forsømmelser fra leilendings side var oppsigelsesgrunn: at han betalte landskylda altfor sent, at han nektet å betale tredjeårstake, at han forsømte sin åbotsplikt, tok ut for mye tømmer og så videre. 2. En privat eier kunne som nevnt kreve å få bruke gården selv, når han var ''[[Leksikon:buslitsmann|buslitsmann]]'' (s.d.). | ||
;Leilending og selveier. <br /> | ;Leilending og selveier. <br /> | ||
Lovgivningen skilte klart mellom leilendinger og selveiere. I praksis var det ikke slik, iallfall ikke mens leilendingsvesenet ennå hadde sin fulle utbredelse. Det var ganske vanlig at en gård hadde flere eiere, og ikke sjelden var oppsitteren selv en av dem. Dermed ble han dels landskyldbetalende leilendinger, dels selveier (jf. ''[[Leksikon:landskyld|landskyld]]''). Under slike forhold hadde bygselretten avgjørende betydning, men også den kunne være delt. Derfor er det uråd å angi hvor stor prosentdel av bøndene som var leilendinger | Lovgivningen skilte klart mellom leilendinger og selveiere. I praksis var det ikke slik, iallfall ikke mens leilendingsvesenet ennå hadde sin fulle utbredelse. Det var ganske vanlig at en gård hadde flere eiere, og ikke sjelden var oppsitteren selv en av dem. Dermed ble han dels landskyldbetalende leilendinger, dels selveier (jf. ''[[Leksikon:landskyld|landskyld]]''). Under slike forhold hadde bygselretten avgjørende betydning, men også den kunne være delt. Derfor er det uråd å angi hvor stor prosentdel av bøndene som var leilendinger for eksempel ved midten av 1600-årene; det en kan anslå, er hvor stor del av jorda som var leilendingsjord, regnet etter landskylda. Om dette, og om avviklingen av leilendingsystemet, se ''[[Leksikon:Jordeiendomsforhold|Jordeiendomsforhold]]''. | ||
De viktigste praktiske begrensninger en leilending hadde, sammenlignet med en selveier, var trolig den innskrenkede hogstretten i skogen, og usikkerheten ved generasjonsskifte, foruten at han ikke kunne ta opp lån og stille gården som sikkerhet. Det ser ikke ut til at dette – heller ikke i senere tid – klart rangerte leilendingen økonomisk og sosialt lavere enn selveieren. | De viktigste praktiske begrensninger en leilending hadde, sammenlignet med en selveier, var trolig den innskrenkede hogstretten i skogen, og usikkerheten ved generasjonsskifte, foruten at han ikke kunne ta opp lån og stille gården som sikkerhet. Det ser ikke ut til at dette – heller ikke i senere tid – klart rangerte leilendingen økonomisk og sosialt lavere enn selveieren. | ||