Veiledere, Administratorer, Skribenter
12 828
redigeringer
m
Ferdig ferdig ferdig ferdig!!
m (Mellomlagrer.) |
m (Ferdig ferdig ferdig ferdig!!) |
||
| Linje 21: | Linje 21: | ||
Etter 1536 ble regnskapslenet den vanligste forleningstypen i Norge. Dette ga sentralmakten større kontroll med lensforvaltningen. Oppebørselsoppgavene økte imidlertid sterkt i de følgende tiårene og kongemakten fant det rene regnskapslenet lite hensiktsmessig. I 1570/80-årene ble regnskapslenet derfor erstattet med len på avgift og regnskap. Lensinntektene ble delt i den visse rente og den uvisse rente. Den visse rente var inntekter som kom inn med faste summer hvert år, for eksempel ''[[Leksikon:landskyld|landskyld]]'' av ''[[Leksikon:krongods|krongods]]'' og gamle faste skatter som ''[[Leksikon:leidangen|leidangen]]'', ''[[Leksikon:vissøren|vissøren]]'' og liknende Lensmannen måtte svare en fast avgift av den visse rente. Gjennom føringen av såkalte ''[[Leksikon:lensjordebøker|lensjordebøker]]'' skaffet kongemakten seg oversikt over hva den visse rente skulle beløpe seg til. | Etter 1536 ble regnskapslenet den vanligste forleningstypen i Norge. Dette ga sentralmakten større kontroll med lensforvaltningen. Oppebørselsoppgavene økte imidlertid sterkt i de følgende tiårene og kongemakten fant det rene regnskapslenet lite hensiktsmessig. I 1570/80-årene ble regnskapslenet derfor erstattet med len på avgift og regnskap. Lensinntektene ble delt i den visse rente og den uvisse rente. Den visse rente var inntekter som kom inn med faste summer hvert år, for eksempel ''[[Leksikon:landskyld|landskyld]]'' av ''[[Leksikon:krongods|krongods]]'' og gamle faste skatter som ''[[Leksikon:leidangen|leidangen]]'', ''[[Leksikon:vissøren|vissøren]]'' og liknende Lensmannen måtte svare en fast avgift av den visse rente. Gjennom føringen av såkalte ''[[Leksikon:lensjordebøker|lensjordebøker]]'' skaffet kongemakten seg oversikt over hva den visse rente skulle beløpe seg til. | ||
Den uvisse rente varierte mye. Det var sakefallet, tollen og annet; de ekstraordinære skattene ble regnet som en egen inntektsgruppe. For disse inntektene var lensmannen regnskapspliktig, samtidig som han ble innrømmet del i sakefallet. Denne forleningsformen ga kongemakten maksimalt utbytte av lenene, samtidig som sentralmakten kunne føre kontroll med den lokale finansforvaltningen. | Den uvisse rente varierte mye. Det var [[Leksikon:sakefall|sakefallet]], tollen og annet; de ekstraordinære skattene ble regnet som en egen inntektsgruppe. For disse inntektene var lensmannen regnskapspliktig, samtidig som han ble innrømmet del i sakefallet. Denne forleningsformen ga kongemakten maksimalt utbytte av lenene, samtidig som sentralmakten kunne føre kontroll med den lokale finansforvaltningen. | ||
Lensinnehaveren hadde generell styringskompetanse i sitt len. Han ledet ''[[Leksikon:militærvesenet|militærvesenet]]'', han foresto oppebørselen, han var påtalemyndighet og politimyndighet og administrerte retten – han kunne endog tre til som dommer – iverksatte dommene og forvaltet kronens eiendommer. Til hjelp i lensforvaltningen brukte han private fullmektiger, såkalte ''[[Leksikon:fogder|fogder]]'' (se dette), og dels lokale ombudsmenn, bygdelensmenn (se ''[[Leksikon:lensmann|lensmann]]''). I den første delen av 1500-tallet forekom det også at lensinnehavere som ikke kunne residere i lenet, forpaktet bort lenet, i virkeligheten en forlening på annen hånd, såkalt ''framlen''. | Lensinnehaveren hadde generell styringskompetanse i sitt len. Han ledet ''[[Leksikon:militærvesenet|militærvesenet]]'', han foresto oppebørselen, han var påtalemyndighet og politimyndighet og administrerte retten – han kunne endog tre til som dommer – iverksatte dommene og forvaltet kronens eiendommer. Til hjelp i lensforvaltningen brukte han private fullmektiger, såkalte ''[[Leksikon:fogder|fogder]]'' (se dette), og dels lokale ombudsmenn, bygdelensmenn (se ''[[Leksikon:lensmann|lensmann]]''). I den første delen av 1500-tallet forekom det også at lensinnehavere som ikke kunne residere i lenet, forpaktet bort lenet, i virkeligheten en forlening på annen hånd, såkalt ''framlen''. | ||
Lensstyret var i prinsippet en desentralisert forvaltningsordning, selv om perioder var preget av relativ sterk sentral styring av len og lensmenn, som | Lensstyret var i prinsippet en desentralisert forvaltningsordning, selv om perioder var preget av relativ sterk sentral styring av len og lensmenn, som for eksempel under [[dronning Margareta]]s og [[Erik av Pommern]]s sterke unionsregime (cirka 1400–1440) og under Christian II (visekonge i Norge fra 1506 og konge 1513–1523). Tiden fra 1536 til 1660 var preget av stadig stigende sentralisering. Lensmennenes kompetanse ble redusert til fordel for en økende kongemakt og voksende byråkrati. I forvaltningsmessig henseende betydde innføringen av [[eneveldet]] bare en videreføring av det styringsverket som var utviklet i den foregående tid. I virkeligheten er lensstyret i de nærmeste tiårene før 1660 å betrake som et kamuflert embetsstyre. Denne utviklingen kan splittes opp i enkelte faser. | ||
Christian III framsto som den sterke mann i Danmark etter Grevefeiden (1534–36). Innføringen av [[reformasjonen]] i 1536/37 styrket kongemakten ytterligere. Overgangen til regnskapslenet som den normale forleningsform skulle vise seg å bli første skritt i utviklingen mot embetsstyre. Lensreformene i 1570/80-årene videreførte den samme tendensen. Kongen fikk bedre kontroll med lensforvaltningen og større inntekter av lenene. Opprettelsen av et norsk | [[Christian III]] framsto som den sterke mann i Danmark etter [[Grevefeiden]] (1534–36). Innføringen av [[reformasjonen]] i 1536/37 styrket kongemakten ytterligere. Overgangen til regnskapslenet som den normale forleningsform skulle vise seg å bli første skritt i utviklingen mot embetsstyre. Lensreformene i 1570/80-årene videreførte den samme tendensen. Kongen fikk bedre kontroll med lensforvaltningen og større inntekter av lenene. Opprettelsen av et norsk [[stattholder]]embete i [[1572]] tjente også sentraladministrasjonens kontrollbestrebelser. | ||
Stattholderen skulle føre tilsyn med lensmennenes forvaltning. I samme retning virket den stadig sterkere underordning av smålenene under hovedlenene. Innehaverne av smålenene fikk bare begrenset styringskompetanse. Hovedlensmannen skulle utøve viktige forvaltningsoppgaver også i de underliggende lenene. | Stattholderen skulle føre tilsyn med lensmennenes forvaltning. I samme retning virket den stadig sterkere underordning av smålenene under hovedlenene. Innehaverne av smålenene fikk bare begrenset styringskompetanse. Hovedlensmannen skulle utøve viktige forvaltningsoppgaver også i de underliggende lenene. Blant annet ble oppebørselen sentralisert under slottslenene. På 1500-tallet ble den offentlig finansforvaltning i økende grad basert på pengehushold. Dette forhold bidro til å øke sentraliseringstakten. Kongemaktens interesser krevde utbygging av effektive kontrollorganer. Fra slutten av 1500-tallet ble det pause i lensreformene, i stedet var tiden preget av konsolidering og videreutbygging av nydannelsene i lensvesenet. | ||
Fra 1620/30-årene fant det sted en tiltagende spesialisering innen lokalforvaltningen. Tollvesenet ble endelig skilt ut som en egen etat direkte under sentraladministrasjonen. Militærstellet ble skilt ut som en egen forvaltningsgrein under ledelse av fagoffiserer. I 1630-årene ble det nedsatt en rekke kongelige undersøkelseskommisjoner som foreslo mange forbedringer av landets forvaltning. (Kommisjonene betydde i seg selv en svekkelse av lensherrenes kompetanse.) Av resultatene kan nevnes at fogden, som tidligere hadde vært lensherrens private tjener, kom under sterkere sentral kontroll og etter hvert ble kongelig embetsmann, skjønt denne prosessen var neppe fullført i 1630. I 1591 var det blitt opprettet sorenskriverstillinger rundt i landet. ''[[Leksikon:Sorenskriverne|Sorenskriverne]]'' ( | Fra 1620/30-årene fant det sted en tiltagende spesialisering innen lokalforvaltningen. Tollvesenet ble endelig skilt ut som en egen etat direkte under sentraladministrasjonen. Militærstellet ble skilt ut som en egen forvaltningsgrein under ledelse av fagoffiserer. I [[1630-årene]] ble det nedsatt en rekke kongelige undersøkelseskommisjoner som foreslo mange forbedringer av landets forvaltning. (Kommisjonene betydde i seg selv en svekkelse av lensherrenes kompetanse.) Av resultatene kan nevnes at fogden, som tidligere hadde vært lensherrens private tjener, kom under sterkere sentral kontroll og etter hvert ble kongelig embetsmann, skjønt denne prosessen var neppe fullført i 1630. I [[1591]] var det blitt opprettet sorenskriverstillinger rundt i landet. ''[[Leksikon:Sorenskriverne|Sorenskriverne]]'' (se dette) ble nå løst fra sin avhengighet under lensherrene og utviklet seg snart til kgl. embetsdommere. Også geistligheten ble på denne tiden sterkere knyttet til sentralforvaltningen i København. Den økende sentraliseringen i landets forvaltning ble ekstra sterkt understreket i [[Hannibal Sehested]]s stattholdertid i [[1640-årene]]. Allerede før 1650 var det etablert et fasttømret embetshierarki i Norge som svarte direkte under kongen i København, og landet var delt inn i klart avgrensede forvaltningsdistrikter. Også reformene i rettsvesenet gjenspeiler utviklingen mot en sentralisert embetsstat (se ''[[Leksikon:herredag|herredag]]'', ''[[Leksikon:retterting|retterting]]'', ''[[Leksikon:lagmann|lagmann]]'' og ''[[Leksikon:rådstuerett|rådstuerett]]''). {{sign|S.I.}} | ||
{{nhl}} | {{nhl}} | ||