Leksikon:Lensvesen

Lensvesen brukes i regelen om det lokale forvaltningssystemet i Norge og Danmark-Norge fra senmiddelalderen (slutten av 1300-tallet) og fram til 1662, da lensstyret formelt ble avløst av et embetsstyre (jamfør amt, amtmann). Men benevnelsen lensvesen rommer tillike forestillinger av forfatningsrettslig art. Liksom embetsstyret er knyttet til utviklingen av en moderne statsmakt på 1600-tallet og den endelige overgangen til eneveldig monarki i 1660, er utviklingen av lensvesenet ut­over i 1400-årene sammenbundet med riksrådskonstitusjonalisme (se dette) og adelsvelde.

Lenet var kongens vederlag for tjeneste, i førs­te rekke militære tjenesteytelser, men i stadig stigende grad administrative tjenester. Lenet var pakten på det personlige troskapsforholdet mellom lensherren og hans undergivne lensmann. NB: Lensherre brukes her i samsvar med dansk forvaltningsterminologi om kongen, som var herre over lenene, og lensmann om kongens representant i lenet. Vi vil ellers, for å unngå misforståelser, forbeholde betegnelsen lensherre for kongens menn ute i lenene og lensmann om den norske bygdelensmannen, i samsvar med norsk historisk språkbruk. For øvrig ble lensmann brukt i begge betydningene i norske kilder fra 1400–1600-tallet uten at det synes å ha skapt forvirring, ettersom ­konteksten til enhver tid gjorde det klart hvilken lensmann man hadde med å gjøre.

Forholdet mellom lensherre og lensmann ble betraktet som et kontraktforhold, liksom kongens forhold til land og folk var kontraktregulert (se valghåndfestning). Forfatningen hjemlet derfor opprørsrett (se dette) ved kontraktbrudd. Bare den som var bærer av rikssuvereniteten kunne utdele slott og len, det ville under normale forhold si kongen, men ifølge forfatningen hadde han ikke ubegrenset disposisjonsrett over lenene (se innfødsrett). Under tronvakanser og interregna gjorde riksrådet krav på å disponere slottsloven (se dette). Riksrådets krav om at lenene ved kongens død skulle stilles til rådets hånd, var i første rekke å betrakte som en politisk garanti under forhandlingene med tronkandidaten om håndfestningen (jamfør tronfølge I). Fra 1483 var det anerkjent rett at den utvalgte kongen kom i besittelse av slotts­loven først etter at han var kronet (jamfør kroning). De forfatningsrettslige sidene ved lensvesenet ble formelt sett ikke forandret i denne perioden, men de politiske forholdene gjorde at de fikk stadig mindre betydning. Dette gjaldt for Christian II.s regjeringstid, og særlig i tiden etter 1536. For tidsrommet 1536–1660 vil det derfor være hensiktsmessig å betrakte lensvesenet som et forvaltningssystem.

Lensforvaltningen cirka 1530 var svært uensartet. Lenene varierte fra store sammenhengende administrasjonsområder til andel i kongelige inntekter. Likeledes varierte lensinnehaverens oppgaver og betingelsene for å sitte med len. De viktigste lenene var de såkalte slottslenene, eller hovedlenene. Disse var sentra for lokalforvaltningen i de forskjellige landsdelene. Det dreide seg om Båhus len, Akershus len, Tønsberghus len (inntil 1503), Bergenhus, Trondheim (Steinvik­holm) og Vardøhus len. Rundt i de forskjellige landsdelene lå det mange smålen, distrikter av svært varierende størrelse. Smålenenes forhold til hovedlenene var også skiftende. Det var også en gruppe len som bare besto av jordegods, gjerne spredt over større områder. Antall godslen (se dette) økte etter reformasjonen gjennom kongemaktens konfiskasjon av kirkegodset.

Klosterlenene (se dette) utgjorde en spesiell gruppe godslen. Godslenene var, til forskjell fra hoved­lenene og smålenene, sjelden å betrakte som forvaltningsområder. De ble normalt brukt til avlønning av fortjente kongelige tjenestemenn. (Det samme gjaldt til dels enkelte smålen.) Perioden sett under ett gikk tendensen i retning av stadig sterkere underordning av smålenene under hovedlenene og konsolidering av forvaltningsdistriktene. I løpet av 1500-tallet ble antall smålen redusert, og det ble opprettet nye hovedlen. Cirka 1600 var Norge inndelt i ti hovedlen, og de smålenene som gjensto, var underlagt hovedlenene. Sammen med stabiliseringen og konsolideringen av lensinndelingen fant det sted en tilsvarende avgrensning av de mindre forvaltningsområdene, fogderiene (se dette). Omkring 1600 hadde Norge fått et forholdsvis ensartet administrativt inndelingssystem. (Mer om lensinndelingen cirka 1530–1660, se len.)

Grovt sett fantes det fire forleningsmåter. Særlig i senmiddelalderen, men også senere, kunne kongen sette lenet i pant for lån. I et overveiende naturalhushold med en kapitalfattig kongemakt var dette en nærliggende løsning. Gjelden skulle innbetales gjennom de ordinære lensinntektene; renter var iberegnet. Pant­haveren hadde normalt bare krav på de faste lens­inntektene, ekstraordinære inntekter skulle gå til kongen. Dessuten forpliktet pantherren seg til å utføre de nødvendige forvaltningsoppgaver. På 1500-tallet forekom pantelen bare i forbind­else med godslen eller smålen.

Lens­inne­haveren kunne sitte med lenet på avgift, dvs. han tok selv inntektene av lenet mot å svare en fast avgift til kongen. Han var heller ikke regnskapspliktig, men måtte av lensinntektene dekke utgiftene ved administrasjonen.

Når lenet ble gitt som tjenestelen, eller «kvitt og fritt» som det også ble kalt, tilfalt alle lensinntektene lensmannen mot den tjeneste han ytte kongen. Det kunne være militære tjenester eller administrative tjenesteytelser av forskjellig slag. Gods­lenene var gjerne slike tjenestelen, og smålen kunne også gis på slike betingelser.

I regnskapslenet måtte lensmannen avlegge regnskap for alle lenets inntekter. Overskuddet gikk i kongens kasse (lensherrens lønn var da iberegnet i utgiftene). Regnskapslenene ble også kalt fateburslen, det vil si de sto direkte under kongens ­fatebur, dette er skattkammer.

På 1500-tallet, særlig i Danmark, forekom det også noe som ble kalt genantlen. Innehaveren av genantlenet hadde regnskapsplikt for alle lens­inntektene, men det ble trukket fra en nærmere fastsatt mengde naturalier og penger (genanten) til underhold for lensmannen og hans hjelpesmenn.

Etter 1536 ble regnskapslenet den vanligste forleningstypen i Norge. Dette ga sentralmakten større kontroll med lensforvaltningen. Oppebørselsoppgavene økte imidlertid sterkt i de følgende ti­årene og kongemakten fant det rene regnskaps­lenet lite hensiktsmessig. I 1570/80-årene ble regnskapslenet derfor erstattet med len på avgift og regnskap. Lensinntektene ble delt i den visse rente og den uvisse rente. Den visse rente var inntekter som kom inn med faste summer hvert år, for eksempel landskyld av krongods og gamle faste skatter som leidangen, vissøren og liknende Lensmannen ­måtte svare en fast avgift av den visse rente. Gjennom føringen av såkalte lensjordebøker skaffet kongemakten seg oversikt over hva den visse ­rente skulle beløpe seg til.

Den uvisse rente varierte mye. Det var sakefallet, tollen og annet; de ekstraordinære skattene ble regnet som en egen inntektsgruppe. For disse inntektene var lensmannen regnskapspliktig, samtidig som han ble innrømmet del i sakefallet. Denne forleningsformen ga kongemakten maksimalt ­utbytte av lenene, samtidig som sentralmakten kunne føre kontroll med den lokale finansfor­­valtningen.

Lensinnehaveren hadde generell styringskompetanse i sitt len. Han ledet militærvesenet, han foresto oppebørselen, han var påtalemyndighet og politimyndighet og administrerte retten – han kunne endog tre til som dommer – iverksatte dommene og forvaltet kronens eiendommer. Til hjelp i lensforvaltningen brukte han private fullmektiger, såkalte fogder (se dette), og dels lokale ombudsmenn, bygdelensmenn (se lensmann). I den første delen av 1500-tallet forekom det også at lensinnehavere som ikke kunne residere i lenet, forpaktet bort lenet, i virkeligheten en forlening på annen hånd, såkalt framlen.

Lens­styret var i prinsippet en desentralisert forvaltningsordning, selv om perioder var preget av relativ sterk sentral styring av len og lensmenn, som for eksempel under dronning Margaretas og Erik av Pommerns sterke unionsregime (cirka 1400–1440) og under Christian II (visekonge i Norge fra 1506 og konge 1513–1523). Tiden fra 1536 til 1660 var preget av stadig stigende sentralisering. Lensmennenes kompetanse ble redusert til fordel for en økende kongemakt og voksende byråkrati. I forvaltningsmessig henseende betydde innføringen av eneveldet bare en videreføring av det styringsverket som var utviklet i den foregående tid. I virkeligheten er lensstyret i de nærmeste tiårene før 1660 å betrake som et kamuflert embetsstyre. Denne utviklingen kan splittes opp i enkelte faser.

Christian III framsto som den sterke mann i Danmark etter Grevefeiden (1534–36). Innføringen av reformasjonen i 1536/37 styrket kongemakten ytterligere. Overgangen til regnskapslenet som den normale forleningsform skulle vise seg å bli første skritt i utviklingen mot embetsstyre. Lensreformene i 1570/80-årene videreførte den samme tendensen. Kongen fikk bedre kontroll med lensforvaltningen og større inntekter av lenene. Opprettelsen av et norsk stattholderembete i 1572 tjente også sentraladministrasjonens kontrollbestrebelser.

Statt­holderen skulle føre tilsyn med lensmennenes forvaltning. I samme retning virket den stadig sterkere underordning av smålenene under hovedlenene. Innehaverne av smålenene fikk bare begrenset styringskompetanse. Hoved­lensmannen skulle utøve viktige forvaltningsoppgaver også i de underliggende lenene. Blant annet ble oppebørselen sentralisert under slottslenene. På 1500-tallet ble den offentlig finansforvaltning i økende grad basert på pengehushold. Dette forhold bidro til å øke sentraliseringstakten. Konge­maktens interesser krevde utbygging av effektive kontrollorganer. Fra slutten av 1500-tallet ble det pause i lensreformene, i stedet var tiden preget av konsolidering og videreutbygging av nydannelsene i lensvesenet.

Fra 1620/30-årene fant det sted en tiltagende spesialisering innen lokalforvaltningen. Tollvesenet ble endelig skilt ut som en egen etat direkte under sentraladministrasjonen. Mili­tærstellet ble skilt ut som en egen forvaltningsgrein under ledelse av fagoffiserer. I 1630-årene ble det nedsatt en rekke kongelige undersøkelseskommisjoner som ­foreslo mange forbedringer av landets forvaltning. (Kommisjonene betydde i seg selv en svekkelse av lensherrenes kompetanse.) Av resultatene kan nevnes at fogden, som tidligere hadde vært lensherrens private tjener, kom under sterkere sentral kontroll og etter hvert ble kongelig embetsmann, skjønt denne prosessen var neppe fullført i 1630. I 1591 var det blitt opprettet soren­skriverstillinger rundt i landet. Sorenskriverne (se dette) ble nå løst fra sin avhengighet under lensherrene og utviklet seg snart til kgl. embetsdommere. Også geistligheten ble på denne tiden ­sterkere knyttet til sentralforvaltningen i København. Den økende sentraliseringen i landets forvaltning ble ekstra sterkt understreket i Hannibal Sehesteds stattholdertid i 1640-årene. Allerede før 1650 var det etablert et fasttømret embetshierarki i Norge som svarte direkte under kongen i København, og landet var delt inn i klart avgrensede forvaltningsdistrikter. Også reformene i rettsvesenet gjenspeiler utviklingen mot en sentralisert ­embetsstat (se herredag, retterting, lagmann og rådstuerett). S.I.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.