Leksikon:Len

Se også len i Lokalhistoriewikis hoveddel.

Len (mellomnedertysk lên, eg. lån). Ifølge E. Herzberg (NglL V s. 396f.) forekommer len i norsk forvaltningsterminologi fra Magnus Lagabøte (1263–80) og framover regelmessig i betydningen overdragelse av embets- og oppebørselsmyndigheten i et distrikt, det vil si overdragelsen av sysselmannens embete. Det skilles likevel mellom begrepet sysla, som betegner embetsforretningene og gjerne også embetsdistriket, og lenet som refererer til den økonomiske avkastningen av sysla. Nær beslektet med begrepet len er veitsle (norrønt veizla f., ytelse), som brukes om det økonmomiske vederlaget som kongen skulle yte sine fremste vasaller (lendmennene) og tillitsmennene innen hirden (f.eks. stallaren, merkesmannen og kansleren). Gno. lovgivning synes likevel å skille mellom dette «personlige» beneficiet og len, som var et forvaltningsrettslig forhold. Både len og veitsle ble imidlertid betraktet som noe de håndgangne mennene (kongens vasaller) kun disponerte som lån. Det er således klare nedslag av føydalrettslig tankegods i norsk forvaltningsrett ved utgangen av 1200-tallet, likevel slik at det er blitt skilt relativt klart mellom feudum og officium, mellom len og embete.

Skillet mellom len og veitsle og len og sysle ble utvisket i løpet av senmiddelalderen. Således forekommer len til ut på 1600-tallet blant annet om et jordegods eller annen inntektsbringende rettighet som kongen stilte til disposisjon som vederlag for militære eller andre tjenester, i Norge overveiende administrative tjenesteytelser. Og som ren avlønning forekom len helt fram til 1660 i form av såkalte gods-len (s.d., jf. kloster-len), undertiden kombinert med enkelte små-len. Men i økende grad kom len etter ca. 1400 til å bli brukt som betegnelse på et forvaltningsdistrikt, samtidig som altså begrepet sysla etter hvert forsvant og det gammelnorske skillet mellom officium og beneficium ble stadig mer uklart. I denne forstand kan vi tale om en føydalisering av statsstyret i Norge under Kalmarunionen. Fram til 1660 er len primært å forstå som en forvaltningsenhet.

Lensinndelingen ved begynnelsen av 1500-tallet var svært uensartet og ustabil. Foruten fire mer faste slotts- eller hoved-len var landet delt inn i bortimot tretti såkalte små-len, svært varierende lensenheter med forskjellig tilknytning til hoved-len. I tillegg kom gods-len. I løpet av 1500-tallet og de første tiårene av 1600-tallet ble lensinndelingen i Norge mer ensartet; lensenhetene ble mer stabile, hoved-lens forvaltningsområde ble utvidet på bekostning av små-lenene, og små-lenenes antall ble sterkt redusert til fordel for nye hoved-len. I hovedtrekkene forelå eneveldets amtsinndeling allerede i første halvdel av 1600-tallet (se amt).

I. Lensinndelingen omkring 1530.

Båhus hoved-len besto av området fra Götaelven til Iddefjorden.

Akershus hoved-len strakte seg fra Iddefjorden til Nedenes og omfattet hele innlandsområdet innenfor. Men innen dette området eksisterte flere underliggende lensenheter, det gjaldt både rene gods-len og len som i større eller mindre grad utgjorde egne forvaltningsenheter. Nåværende Østfold besto av en vrimmel av små len som inngikk i stadig nye kombinasjoner. I 1527 var Tune og Skjeberg ett len, likeledes Idd og Åbygge, Ingedal og Råde, Onsøy, Skaun (Rakkestad), Eidsberg, Frøland, Veme (Skiptvet) og Rygge. Follo (undertiden med Mossedal) og Asker med Vestre Bærum lå under Maria­kirkens prosti. Eiker, Modum og Tverr­dalene var et eget len. Bragernes var et forholdsvis nytt len, som på dette tidspunktet ennå ikke om­fattet Hurum og Hallingdal, og Ringerike pendlet mellom Hadeland len og lenskombinasjoner sørover langs Drammensvassdraget. Hadeland var et ­meget skiftende lenskompleks. Tønsberg len omfattet også Sands­vær, mens Brunla len innbefattet Numedalen. Bratsberg len (tidligere Skiensysla) tilsvarte det nåværende Telemark, Nedenes len besto av kystbygdene i Aust-Agder, mens Råbyggelaget len omfattet de indre bygdene av Aust-Agder pluss Åseral av Vest-Agder. (Nedenes og Råbyggelaget ble ofte forlent sammen.) Solør, sannsynligvis med Østerdalen, utgjorde også et eget len. De øvrige Østlandsområdene ble forvaltet direkte under Akershus, mens mange av små-lenene bare når det gjaldt enkelte forvaltningsoppgaver, særlig oppebørsel, var underlagt slottslenet.

Bergenhus hoved-len omfattet et område vestafjells og et nordafjells. (Grenseforholdene vestafor Nedenes var noe uklare.) Mandals len omfattet den østre delen av Vest-Agder til og med Halse og Harkmark, Holum, Øyslebø, Laudal, Finnsland og Hægeland. Lista len var resten av Vest-Agder unntatt Åseral. Stavanger len besto av Jæren og Dalane og Ryfylke. Sunnhordland, Nordhordland, Hardanger, Voss, Sogn, Sunnfjord, Nordfjord var egne forvaltningsområder, men de kunne forlenes i forskjellige kombinasjoner, og forholdet til Bergenhus varierte. Sunnmøre var et len, likeledes Romsdal. Nordmøre (ogsa kalt Edøy) utgjorde undertiden et len sammen med Fosen (fra 1540-­årene under Trondheim hovedlen).

Av de nordafjelske områdene lå Namdalen len under Bergenhus (til 1532) og likeledes hele Nord-Norge. Nåværende Nordland besto av flere varierende lensenheter som Andenes, Lofoten og Vesterålen, Helgeland, Salten, Senja o. fl.

Trondheim hoved-len (også kalt Trondhjemshus len og en kort periode fra 1537 til midten av 1550-årene Steinvikholm len) omfattet nåværende Trøndelag minus Fosen og Namdalen. I tillegg kom Jemtland og Herjedalen. Imidlertid var den administrative inndelingen i Trondheim len usikker, med stadig skiftende lendkombinasjoner og små-len som undertiden sto temmelig fritt i forhold til hoved-lenet. Av de vanligste len kan nevnes Stjørdal len, som også kunne omfatte Sparbu og Herjedalen, Gauldal len, Sparbu len og Jemtland len (Jemtland inngikk ofte i kombinasjoner med Sparbu og/eller Gauldal.)

II. Lendinndelingen omkring 1630.

Båhus hoved-len var uforandret.

Akershus hoved-len. Her var det dannet mer stabile lens-enheter i det nåværende Østfold: Idd og Marker, Veme, Tune og Åbygge, Onsøy, Moss, Mariakirkens prosti og Rakkestad len De fleste lensenhetene i dette området var nå fastere underordnet Akershus. Follo, Aker og Vestre Bærum var blitt direkte underlagt slotts-lenet, og også øvrige små-lenene var fastere knyttet til slotts-lenet. Eiker var eget len, og likeledes var Numedal og Sandsvær blitt et len, men forvaltningsmessig sett hadde de liten selvstendighet.

Tønsberg var fra begynnelsen av 1600-tallet ­hoved-len. Inntil den tid hadde det ligget under Akershus.

Brunla ble opprettholdt som et av de få mer ­selvstendige små-lenene.

Skien eller Bratsberg var blitt hoved-len ved begynnelsen av 1600-tallet.

Nedenes, Råbyggelaget, Mandal og Lista dannet et hoved-len fra begynnelsen av 1600-årene.

Stavanger ble også et hoved-len ved begynnelsen av 1600-tallet.

Bergenhus hoved-len. Sunnhordland, Nordhordland, Sogn, Sunnfjord og Sunnmøre (fra 1597) kom mer direkte under Bergenhus. Voss, også kalt Apostelkirkens gods, Hardanger len (sammen med Halsnøy kloster) og Romsdal ble opprettholdt som mer selvstendige små-len. (Romsdal lå under Trondheim 1604–1627.)

Trondheim hoved-len. De mange ustabile lenskombinasjonene var nå blitt mer varige, dessuten kom de i økende grad direkte under hoved-lenets forvaltning. Fra 1540-årene lå Nordmøre (Edøy) med Fosen under Trondheim len (En periode lå også de nordnorske len til Trondheim, men de ble fra slutten av 1540-årene på nytt knyttet til Bergenhus.) Namdalen kom fast under Trondheim i 1532.

Nordlandenes len var et hoved-len fra omkring 1600. Det besto av de tidligere små-lenene Helgeland, Salten, Lofoten, Vesterålen, Andenes og Troms. Andenes hadde på 1500-tallet hatt større selvstendighet enn de øvrige nordnorske små-lenene.

Vardøhus med Finnmark var et hoved-len fra 1576. S.I.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.