Andenes

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Det eldste bildet man kjenner til fra Andenes, tatt østover fra fyret.

Andenes ligger helt på nordspissen av Andøya og er det største tettstedet i Andøy kommune i Nordland, samt kommunens administrasjonssenter. Tettstedet har 2615 innbyggere (pr. 2019), og er kjent som et gammelt fiskevær, som fremdeles har stor betydning for kommunen. Denne artikkelen tar for seg Andenes’ utvikling som fiskevær, i tillegg til hvordan menneskene på Andenes har hatt det de seneste hundre årene.

Bebodd i tusener av år

Andenes har vært bebodd i tusener av år, lenge før historisk tid. Det er mange som påstår at man på Toften (i dag et boligfelt på Andenes) har den eldste bosettingen i hele Nord-Norge, i hvert fall som man kjenner til. Olav Trygvason omtalte Andøya i sin saga omkring år 1000, den gang som «Omd», og beskrev at det var her de første vikingene dro ut på tokt i fra.

Andenes ligger helt på spissen av øya, og Vesterålen for øvrig, og er på ingen måte øyas navle. Hvorfor valgte folk å bosette seg helt på tuppen av denne odden av en øy? Svaret er sannsynligvis at man oppdaget at det var svært gode fangstforhold, foruten at fisken ligger her hele året og nært land. Fiske dominerte fullstendig som næringsvei som en følge av alle mulighetene som var.

Man antar det at det fram til i hvert fall utpå 1500-tallet, og litt senere enn det igjen, kun var bebyggelse i det som i dag er «sentrum» av Andenes, kalt Værbakken. Her var det kort vei til kysten og fiske.

Andre næringsveier

Det var litt om hvor folk bodde, hvor lenge de har vært der og hva de i svært grove trekk holdt på med, men var det virkelig bare fiske som holdt dem gående?

Svaret er nei, mange hadde husdyr som sau og kyr, og man dyrket eksempelvis poteter. Når det er sagt, sto fisk veldig sentralt, og til sine tider på året var det alt fra torsk, hyse, skate og sei til uer, kveite, flyndre og laks å få tak i. I hollendertida på 1600-tallet bedrev også nederlenderne hvalfangst utenfor Andenes, som en av hvalfangststasjonene som ble plassert langs den langstrakte, norske kyst.

På denne tida kunne man så visst unne seg litt luksus, det var en rik periode for Andenes på 1600-tallet. Man har blant annet funnet små, pene leirkrukker, samt krittpiper i de gamle hustomtene på gårdshaugen.

Det er i motbakker det går oppover

Nedgangstider

På begynnelsen av 1700-tallet var Andenes i en meget vanskeligstilt situasjon, som så mange andre fiskevær i den perioden. Folketallet gikk ned grunnet dramatisk fall i tørrfiskprisen i Bergen, som igjen gjorde at tørrfiskhandelen stagnerte. Bergen førte monopolhandel i Nord-Norge, og dette førte til problemer for Andenes’ status som et fiskevær. Andenes og for øvrig hele Andøy levde i en slags skyggetilværelse helt fram til 1800-tallet; fiskeværet stod for fall.

«Storskaden» i 1821, der mange fiskebåter forliste utenfor Andenes i hardt vær, forverret situasjonen ytterligere for fiskenæringa. Den dag i dag står det en minnebauta på Værbakken sentralt i Andenes, til minne om alle de falne fiskerne.

På det aller laveste var det kun registrert 48 innbyggere på Andenes, og det var så sent som i 1845. Der sa det imidlertid stopp for den uhyggelige trenden.

Tilbake til storhet

Etter all denne motgangen klarte andværingene å reise seg. Andenes var så tidlig som på 1500-tallet det største fiskeværet i Nordland fylke, og etter nedgangstiden på 1700-tallet skulle mye av dette vise seg å komme på sin rette plass igjen. Omkring 1885 hadde Andenes langt større eksport av fisk- og fiskeprodukter enn noen andre fiskevær i Vesterålen.

Folk fikk øynene opp for Andenes’ drømmebeliggenhet: Man kan fiske året rundt på både øst- og vestsiden av Andfjorden, og man kan fiske vanvittig nært land. Dette finnes særdeles få steder der verdenshavets dyp ligger så nær kysten som på Andenes. Strekningen mellom Andenes og Senja har en av de rikeste bestandene av fisk i hele Europa.

Stor innvandring grunnet blant annet forbedrede havneforhold (det ble bygd molo), bedre kommunikasjon på land og til sjøs, rikt sildefiske, bygging av bank, samt handel med Russland gjorde at folketallet steg. I 1900 var folketallet kommet opp i 800.

Apropos handel med russerne er dette et ganske interessant tema som har hadde stor betydning for Andenes’ utvikling:

Pomorhandel

Pomorens inntog i Andenes havn.

Fiskeoppkjøpere fra kysten av Kvitsjøen i det nordøstlige Russland, ble kalt pomorer. Pomorene lå hver sommer ved havner i Nord-Norge. Andenes var en av havnene i Nordland som hadde pomorer på besøk, i gruppe med en rekke steder i Lofoten, og også så langt sør som Salten. Særlig etter at moloen ble utbygd, stod handelen med russerne sentralt.

Det kunne være titalls med russiske lasteskip i havnen, med mannskap på flere hundre. Andenes hadde en markant utvikling i disse gyldne årene. Pomorene var svært populære, og særlig hos barna, som de delte ut blant annet russenøtter til.

Pomorhandelen stoppet gradvis opp etter den russiske revolusjon i 1917, og i 1930 forlot den siste russiske lastebåten Andenes havn.

I tillegg til pomorhandelen og alt det andre som ble ramset opp, førte en utvikling i selve fiskeflåten til at stedet vokste i stort tempo. De vanlige båtene tidligere hadde vært fembøringer og ottringer, men omkring århundreskiftet kom sne-seilbåter, etter vært med dekk, og til slutt også båter med motor.

Medaljens bakside

Etter storbrannen i 1943.

Andenes har vært rammet av mange katastrofer av ulik omfang opp gjennom årene. Det har vært mange ulykker til sjøs, den største som nevnt i 1821, den 6. februar. I stormen den dagen, omkom hele 30 fiskere. Vi har i tillegg til alle ulykkene til sjøs hatt enkelt år med unormalt mye flod. Båter, hus og mark nært kysten har blitt feid på sjøs, med familiene som maktesløse tilskuere.

I tillegg til havets ofre har vi hatt branner i «Værret», sentrum (Sjøgata), av stort omfang. 10. oktober 1885 brant 26 bygninger ned og 5 omkom, husene sto tett og noe effektivt brannvesen eksisterte ikke. Også under 2. verdenskrig og i årene derpå var Andenes herjet av brann, og den dag i dag er det ikke mye som minner oss om Andenes slik det var i gamle dager.

Havneforholdene

Det har ikke alltid vært lett å være fisker fra Andenes, og fram til andre halvdel av 1800-tallet hadde de ikke en skikkelig havn å legge båtene til kai i. Moloen ble omsider bygd i 1895 etter krav fra befolkningen, og 10 år senere sto den ferdig. Den ble lagt ved Andenes fyrtårn som ble satt opp 1856-1859, selv om planen opprinnelig var å legge den til Vikanbukta.

Flere ting har også ført til bedrede havneforhold. Det ble i 1882 bygd kanal fra Vikanbukta til havna, slik at fiskere som kom fra gårdene innover øya skulle få et kortere seilas. Senere ble det også bygd bru over denne kanalen.

En rivende utvikling

Alt som er blitt beskrevet tidligere gjorde etter hvert at Andenes begynte å bli en betydningsfull del av vårt langstrakte land, og utviklingen skjøt fart på en rekke andre områder. Richard With, «Hurtigrutens far», bodde på Andenes, og grunnet åpningen av hurtigruteforbindelsen i 1893 ble det opprettet postruter til Andenes.

Telegrafen ble utbygd og fikk forbindelser til Risøyhamn og Bleik rundt århundreskiftet. Det er også et av de første stedene i hele Nord-Norge som fikk veier, og veien til Risøyhamn sto klar i 1910 og til Bleik i 1918. Den antagelig første bilen nord for Trondheim kom til Andøya i 1913, til en herremann kalt Ulrik DahleDverberg.

Kirken har som ellers alle andre steder hatt sin betydning, og fra slutten av 1500-tallet har det vært 5 kirker på Andenes. Biskop Torbjørn Olavssøn Bratt var også fra Andenes og Haugnes, noe man kan si seg å være meget stolte av. Han var biskop for Nidaros som også omfattet Nord-Norge rundt midten av 1500-tallet, og hadde gått i lære hos ingen ringere enn Martin Luther i egen person.

Den første virkelige skolen (før ble det avholdt undervisning i en gammel prestestue) ble bygd i 1849, og etter dette har det blitt bygd fire nye skoler som har tatt over for de gamle.

I dag har særlig byggingen av Flyplassen hatt betydning for Andenes’ og Andøyas utvikling. De aller seneste årene har derimot innbyggertallet falt og stabilisert seg omkring 2500 innbyggere. Mange av dem driver fremdeles med fiske.

Kilder og litteratur


Koordinater: 69.3161095° N 16.1252903° Ø