Pomorhandel
Pomorhandel eller russehandel var navn på den nordnorske handelen med russiske kjøpmenn fra Kvitsjø-området, også kalt «moskovitter». Det russiske ordet pomor betyr 'en som bor ved havet', og pomorene var ikke moskovitter, men hadde sitt kjerneområde rundt Arkhangelsk. Egentlig var Finnmarkshandelen og Nordlandshandelen strengt kontrollert, og ble styrt fra Bergen og Trondheim. Utlendinger hadde ikke lov til å handle direkte med folk i nord, og folket i nord hadde ikke rett til å eksportere varer. Men disse byene lå langt unna, og det var gode muligheter på å tjene penger på ulovlig handel med russere. Etter hvert ble handelen lovlig, og den holdt seg til omkring 1917.
Den første varen det ble vanlig å kjøpe fra russerne var rugmel, som ble kjent som russemel i nord. Etter hvert handla man også med trelast, never, gryn, hvetemel, seilduk, tauverk, fiskeredskaper, husflidsartikler og kjøkkenutstyr. De fleste av varene ble, i likhet med rugmelet, omtalt som russe-, for eksempel russeplank og russelerret. Fra norsk side ble det solgt skinn, kolonialvarer og etter hvert i hovedsak rå fisk. Handelen foregikk i utgangspunktet ved varebytte, men det ble etter hvert også vanlig å bruke penger; russiske rubler var en tid gangbar valuta i deler av Finnmark.
Selv om pomorhandelen var ulovlig, så myndighetene at det ville være nær sagt umulig å håndheve dette forbudet. I 1764 ble handelen derfor gitt en form for anerkjennelse ved at det ble innført tollavgift. Om man ikke kunne stoppe den, skulle staten i det minste ha sin del av kaka. I 1787 ble det tillatt å handle med russerne fra kremmerleier og byer i Finnmark, samt fra Tromsø. Ellers var pomorhandelen forbudt. I 1796 ble det så åpna for at allmuen ellers kunne handle med rå fisk i makketida. Nordfarerne hadde ikke lov til dette. I 1818 ble det tillatt å handle med russerne for handelsmenn i alle handelssteder i Troms, og i 1830 fikk nordfarerne lov til å være med på handelen. Fra 1839 fikk noen steder helt ned til Vesterålen lov til å være med også. Videre gjennom 1800-tallet ble handelen stadig mer utvida.
Muligheten for å drive ekstra handel med rå fisk i makketida, da fisken er lite holdbar, førte til at seifiske på sommeren ble langt mer attraktivt enn tidligere. Fisken ble behandla litt annerledes enn for det norske markedet; russerne foretrakk at den skulle flekkes fra ryggen ut mot buken, uten at buken ble skåret – dette ble kjent som russeflekking.
For å kunne kommunisere under handelen utvikla deltakerne et eget fellesspråk, russenorsk, som var en blanding av russisk og norsk godt ispedd ord fra andre språk.
Ut på 1900-tallet ble den politiske situasjonen i Russland stadig mer ustabil, og etter den russiske revolusjonen i 1917 ble det raskt slutt på pomorhandelen. Dette førte til vanskeligere tider for ën rekke samfunn i nord, ikke minst for sjøsamiske samfunn.
Pomormuseet i Vardø dokumenterer og formidler pomorhandlens historie og pomorkulturen.
Kilder og litteratur
- Pomorhandel i Norsk historisk leksikon.
- Pomorhandel på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Pomorhandel i Store norske leksikon.