Sei

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Sei på rundt 4,8 kg tatt på sluk utafor Averøya på Nordmøre.
Foto: Chris Nyborg (2017).

Sei (latin Pollachius virens) er en beinfiskart i torskefamilien. Den kan bli opptil 1,2 meter lang med vekt på opptil 20 kilo, men er sjelden over 70–80 cm. Den har sølvgrå buk og sider, og mørk rygg som varierer fra blågrønn til svart. Sidelinja er lys, og hos eldre individer nesten hvit. Sei er en svært populær matfisk.

Seien gyter i atlantisk vann ved omkring 7°, vanligvis på 100–200 meters dyp. Den har rik gyting utafor Vestlandet, i den nordlige Nordsjøen og ved Shetland, Færøyene og Island, og er noe mindre tallrik nordover til Vesterålen. Særlig ung sei kan finnes helt nord til finnmarkskysten.

Det finnes mange navn på sei, avhengig av alder og størrelse. Førsteåringene, som gjerne er 10–20 cm, kalles kot, seikot eller mort. Sei på 2–3 år kalles pale, og i Nord-Norge dill. Det finnes også et stort antall lokale navn, ofte mer findelt enn det som er nevnt her.

Seien er en stimfisk, og tas gjerne med trål På grunn av en hardt pressa bestand og nedgang i seifisket over flere år er det omfattende reguleringer av fisket. I 2015 ble det tatt omkring 73 000 tonn sei, hvorav omkring 35 000 tonn av norske fiskere.

Sportsfiske etter sei er utbredt. Fordi seien går etter sild og annet bytte følger den ofte maten inn på flo sjø, og kan gå svært nær land. Med en viss erfaring og et sjøkart kan man derfor ofte finne gode seigrunner hvor det kan fiskes med sluk, flue eller agn. I områder med makrell opplever man ofte at disse går etter samme bytte, og at de går noe høyere i vannet enn seien slik at man lett får en blandingsfangst. Sei som fiskes til egen husholdning eller til agn er unntatt fra krav om minstemål.

Steien er god både som steke- og kokefisk. Seibiff med løk er en svært populær rett, og særlig nordpå brukes den til mølje som et alternativ til torsk. Det er også vanlig å bruke sei i fiskegrateng og fiskesuppe. Den kan brukes til tørrfisk eller klippfisk, selv av andre arter er mer vanlige til det formålet.

Litteratur og kilder