Leksikon:Kroningen

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Leksikon:Kroning)
Hopp til navigering Hopp til søk

Kroningen var opprinnelig en rent kirkelig seremoni hvorved kongen mottok kirkens velsignelse og godkjennelse. Selv om kroning i høymiddelalderen ikke var nødvendig for kongens overtagelse eller ut­øvelse av kongemakten, kunne den i enkelte situasjoner likevel få stor politisk betydning slik tilfellet var ved den første norske kroningen i Bergen i 1163. Den fikk avgjørende betydning for Magnus Erlingssons overtagelse av kongemakten. For kong Magnus som ikke var kongssønn tjente kroningen som et ekstra legitimerende tillegg. Også senere ser vi at enkelte konger har sett det politisk opportunt å bli kronet. Håkon Håkons­son, som først ble kronet i 1247, tretti år etter at han var blitt konge, inngikk ved det høvet flere vik­tige avtaler med paven, som for anledningen sendte en kardinal til landet.

Med de nordiske unionene endret kroningen natur. Riktignok ble tradisjonelle norske kroningen gjennomført for de fleste norske kongene etter [[1319}}, men i tillegg ble det avholdt felleskroninger som seremonielt understreket kongefelleskapene. Således ble Magnus Eriksson kronet for Norge og Sverige under ett i Stockholm i 1336, og i 1397 ble Erik av Pommern kronet til nordisk felleskonge i Kalmar. (Han var tidligere blitt kronet til norsk konge trolig i 1392.) Også Christoffer av Bayerns kroning i Danmark bærer noe av felleskroningens preg.

Etter innføringen av valgkongedømme (jf. tronfølge I) i 1449/50 og etableringen av en riksrådskonstitusjonalistisk forfatning (jf. riksrådskonstitusjonalisme) fikk kroningen også en sentral forfatningsrettslig funksjon, riktignok ikke formelt fastslått før i kong kong Hans’ dansk-norske valghåndfestning fra 1483, den såkalte Halmstadrecessen (NglL. 2.r. III, 1 s. 33). Heretter kom kongen i besittelse av den fulle kongelige myndighet først ved kroningen, og selve kroningsseremonien ble utført av riksrådsmedlemmer og episkopat i fellesskap. En nødvendig betingelse for at kroningen kunne finne sted, var at alle forhold med hensyn til valghåndfestningen (s.d.) var brakt i orden. Forut for kroningen gikk kongevalget og kongehyllingen (s.d.). Før den nye kongen var valgt, foresto riksrådet riksstyret. Den nyvalgte kongen ble titulert utvalgt konge inntil han ble kronet, og hans regjeringsmyndighet var begrenset av riksrådet i dette tidsrommet. Denne forfatningsrettslige formaliteten var trolig grunnen til at erkebiskop Olav Engelbrektsson stadig utsatte Frederik I’s kroning. Frederik oppnådde derfor aldri å bli mer enn utvalgt konge til Norge.

Kroningen forandret fullstendig karakter i det dansk-norske eneveldet. Etter 1660 ble kroningen en seremoni som symboliserte kongedømmets absolutte makt og suverenitet. Kongen satte selv kronen på ­hodet, og istedenfor at han som tidligere avla ed på håndfestningen, ble Kongeloven (s.d.) opplest av en av de tilstedeværende biskoper.

I Grunnloven av 1814 § 10 ble det fastsatt bestemmelser om kongekroning, men disse ble opphevet ved grunnlovsbestemmelse av 1908. Siden Håkon VII er ingen norsk konge blitt kronet. S.I.

Historisk leksikon.jpg
Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800
Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur
Copyright
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.