Hans av Brandenburg

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Kong Hans)
Hopp til navigering Hopp til søk
Hans
No-nb digibok 2007122712001 - 191-1.jpg
Hans' store segl.
Personalia
Tittel: Konge av Danmark, Norge og Sverige
Regjeringstid: Danmark: 1481–1513
Norge: 1483–1513
Sverige: 1497 - 1501
Fødselsdato: 2. februar 1455
Fødested: Aalborghus i Aalborg
Bortgang: 20. februar 1513
Dødssted: Aalborghus i Aalborg
Foreldre: Christian I og Dorothea av Brandenburg
Ektefelle(r): Christine av Sachsen
Barn: Christian
Hans
Ernst
Frans
Elisabeth

Hans (født 2. februar 1455, død 20. februar 1513) var konge av Norge fra 1483 til sin død. Han var også konge av Danmark fra 1481 til sin død, og av Sverige fra 1497 til 1501. Han var sønn av Christian I og Dorothea av Brandenburg, og ble valgt til tronfølger i Danmark i 1456 og i Norge og Sverige i 1458.

Mot slutten på Kalmarunionen

Selv om det hadde blitt gitt løfter om at Kalmarunionen skulle fortsette med Hans som felles konge i de tre landene var det uro etter Christian Is død i 1481. I Danmark ble Hans raskt kronet. I Norge søkte man mot en union med Sverige, men det kom ingen respons på dette. Dermed ble Hans kronet også i Norge to år etter farens død. Dette skjedde etter at han hadde undertegnet en valghåndfestning kjent som Halmstadrecessen. I Sverige hadde Sturepartiet kontroll, og Hans valgte å vente fremfor å gå i åpen strid med dem. Dermed skulle det gå hele seksten år før han ble kronet til svensk konge, etter at Sten Sture hadde blitt avsatt av riksrådet og slått av Hans i slaget ved Rotebro den 28. september 1497.

I Sønderjylland hadde Hans problemer med sin bror Frederik, som var seksten år yngre. Frederik var enkedronning Dorotheas yndling, og hun ønsket at han skulle være enehertug. Adelen i Holsten fikk gjennom at hertugdømmet skulle deles mellom de to brødrene; Frederik valgte den gottorpske delen og hans fikk dermed den segebergske. Selv om de hadde hver sin del i forhold til inntekter måtte de regjere sammen, ettersom det tidligere var inngått avtale om at hertugdømmet skulle forbli udelt. Dorothea forsøkte å få til en lignende deling av Norge og Danmark, men lyktes ikke med dette. På det tredje stendermøtet i Danmark, i Kalundborg i 1494, fikk Hans vedtatt at riket skulle være udelelig.

I Ditmarsken gjorde bøndene opprør, og Frederik fikk med Hans på felles innsats mot dem. De stilte med mellom tolv og femten tusen mann, som skulle vært nok til å slå ned opprøret. Men dårlig vær under fremrykkingen fratok rytterne og de tyske leiesoldatene all bevegelsesfrihet, og kongen og hertugen led nederlag. De klarte så vidt å unnslippe selv.

Opprør i Sverige

I august 1501 ble Sten Sture, som utnyttet situasjonen i Ditmarsken, igjen innsatt som riksforstander i Sverige. Han fikk opphevet sin troskapsed til kongen. Hans var i Sverige da dette skjedde, og reiste raskt tilbake til Danmark for å hente forsterkninger. Forsvaret av Stockholm ble overlatt til dronning Christina med omkring tusen mann. Det skulle vise seg at Hans ikke kunne stille med nok styrker til å redde slottet i Stockholm. I Norge ledet Knut Alvsson et opprør, og det kom et angrep fra Lübeck. Dermed var store styrker bundet opp i forsvaret av Norge og Danmark. I april 1502 trengte styrker under biskop Hemming Gad inn i slottets forgård, og selv om de ble slått tilbake var det klart at slottet ikke kunne holdes lenger. 9. mai 1502 kapitulerte Christina; tre dager senere kom Hans til unnsetning men måtte konstatere at flagget var strøket.

Dronningen fikk løfte om fritt leide, men ble allikevel tatt til fange sammen med sine menn. Først i oktober 1503 ble hun løslatt. Sven Sture døde samme år, men Hans kom ikke tilbake til den svenske tronen.

Nytt opprør i Norge

I 1503 var det et nytt opprør i Norge, og prins Christian ble sendt for å slå det ned. Han lyktes, og ble på grunn av sin innsats utnevnt til visekonge i Norge i 1506. Det ble innført en handelsblokade mot Sverige, og i 1509 ble det inngått forlik. Svenskene måtte betale en bot på 12 000 mark i året inntil enten Hans eller Christian var anerkjent som konge av Sverige.

Krig mot Lübeck og Sverige

Lübeck erklærte krig mot Danmark i 1510, og Sverige slo seg sammen med dem. Hans hadde bygget opp en dansk flåte for å kunne slå Hansaforbundet, og klarte dermed raskt å få overtak i sjøkrigen. Vinteren 1511 rykket Christian inn i Sverige fra Norge. Svenskene måtte den 23. april 1512 undertegne en fredsavtale i Malmø. De forpliktet seg der til å betale en erstatning på 30 000 gylden, og til å anerkjenne Hans som konge.

Død

Til tross for fredsavtalen i Malmø ble ikke Hans svensk konge igjen. På vei hjem til Aalborg tidlig i 1513 falt hesten hans i et vadested i Skjern, og kongen ble alvorlig skadet. Han ble stadig svakere, og døde den 20. februar samme år på Aalborghus, 58 år gammel. Han ble stedt til hvile i Gråbrødre klosterkirke i Odense, og sønnen Christian ble konge av Danmark og Norge.

Senere undersøkelser

Ved en undersøkelse av Hans' jordiske levninger i 1802 ble det oppdaget flere runde hull i kraniet og et brudd i venstre tinning. Dette førte til spekulasjoner om at han hadde blitt myrdet, noe som dog ikke var nevnt i noen kilder. En mulighet er at det er nagler fra kisten som har blitt slått feil, men dette stemmer ikke helt med hullenes plassering. En annen mulighet er trepanasjon etter at han fikk et kraniebrudd i fallet. Det er uvanlig med flere trepanasjonshull, og man har dermed ikke noen helt tilfredsstillende forklaring.

Litteratur

  • Hans på Wikipedia på bokmål og riksmål


Forgjenger:
 Christian I 
Konge av Danmark
Etterfølger:
 Christian II 
Forgjenger:
 Christian I 
Konge av Norge
Etterfølger:
 Christian II 
Forgjenger:
 Sten Sture den eldre
riksforstander 
Konge av Sverige
Etterfølger:
 Sten Sture den eldre
riksforstander