Leksikon:Retterting

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Retterting, også kalt kongens retterting, betegner i dansk rettsspråk opprinnelig ethvert rettsmøte hvor kongen eller hans representanter gjorde bruk av den kongelig domsmakt. Denne betydningen av ordet forekommer fortsatt på 1500-tallet, skjønt i perioden ca. 15361660 brukes det stadig oftere om Danmarks og dermed også Norges høyeste domstol: kongens og riksrådets domstol, i kildene også ofte omtalt som «kongen og rådet», herredagens råd eller bare herredagen (s.d.).

Ordet retterting, som har lang tradisjon i dansk rettsliv, fikk innpass i Norge på 1400-tallet. Under Christoffer av Bayern og Christian I (14421481) møter vi stundom såkalte rettertingskommisjoner i Norge. Dette var midlertidige utvalg bestående av norske riksrådsmedlemmer som med kongelig fullmakt skulle avgjøre saker kongen selv ikke kunne ta seg av. Først mot slutten av århundret ble det mer fasthet i den øverste rettspleien i Norge. Med hjemmel i kong Hans’ dansk-norske håndfestning av 1483, kalt Halmstadrecessen, (NglL 2. r. III, 1 s. 32), ble det opprettet en norsk riksrådsdomstol. Denne var innrettet som to faste rettertingskommisjoner, en for det nordafjelske og en for det sønnafjelske.

Selv om denne riksrådsdomstolen fikk kort levetid som norsk retterting, fikk kong Hans’ rettertingskommisjoner varig betydning i og med at de dannet grunnlaget for det såkalte overlagtinget (s.d.). Også de norske herredagene fra 1539 var i utgangspunktet å betrakte som rettertingskommisjoner. Kjernen i disse herredagene besto av kongelige kommissærer, vanligvis danske riksrådsmedlemmer, som med kongelig fullmakt skulle felle dom i norske saker. I sin dømmende funksjon kan den norske herredagen også betraktes som en lokal sesjon av kongens retterting. Betegnelsen retterting brukes da også ofte om den norske herredagens sesjoner (f.eks. NHD 2. r. IV s. 3 og 1. r. III s. 3). Den norske herredagen hadde imidlertid mange oppgaver ved siden av det å fungere som norsk høyesterett (se herredag).

Som nevnt innledningsvis var betegnelsen retterting opprinnelig ikke knyttet til noen spesiell institusjon, men ble brukt om ethvert rettsmøte hvor den kongelige domsmakt ble utøvd. Med riksrådenes økende politiske kompetanse i senmiddelalderen (se riksrådskonstitusjonalisme) falt det naturlig at de også ble delaktige i utøvelsen av kongens domsmakt. På dette grunnlaget ble retterting i løpet av 1400-tallet institusjonalisert i Danmark, liksom det ble forsøkt i Norge etter 1483.

Etter hvert framsto det danske rettertinget som rikets høyesterett. I denne utviklingen betegnet innføringen av reformasjonen en viktig milepæl. Rettertinget fikk nå en fastere organisasjon. Christian III.s håndfestning inneholder bestemmelser som siktet mot å gjøre rettertinget til øverste appellinstans i et hierarkisk oppbygd rettsapparat. Bestemmelsene ser ut til å være blitt gjennomført i de følgende år. En fast instansordning ble etter hvert etablert. Både sivile og kriminelle saker ble innanket for kongens retterting. Rettertinget ble nærmere knyttet til herredagen og fikk til slutt fast sete i København. (Det danske riksrådets delaktighet i kongens domsmakt ble også fastslått i senere lovgivning, eksempelvis Frderik II’s håndfestning av 1559.) Etter 1537 ble det også appellert fra det norske overlagtinget til retterting i København, liksom de norske herredagene kunne vise saker til endelig avgjørelse av «konge og råd».

I nær tilknytning til utviklingen av rettertinget står framveksten av det danske rikskanslerembetet (se rikskansler).

Rettertinget eksisterte fram til eneveldet. Ved kongelig forordn. av 14. februar 1661 (Fogtman I s. 30) ble rettertinget erstattet av høyesterett (s.d.). S.I.

Historisk leksikon.jpg
Norsk historisk leksikon
Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur
Copyright
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.