Leksikon:Høyesterett

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Høyesterett ble opprettet ved kongelig forordning av 14. februar 1661 og avløste rettertinget (s.d.) som rikets øverste domstol. Mens kongens domsmyndighet tidligere var blitt forvaltet sammen med riksrådet i rettertinget, skulle den nye høyesteretten i prinsippet dømme på vegne av kongen personlig. Retten ble derfor tiltalt som om kongen var til stede. Skiftet var en naturlig konsekvens av det ene­veldige forfatningen (se enevoldsarveregjeringsakten og kongeloven).

Den nye høyesteretten ble også nærmere knyttet til forvaltningen enn rettertinget hadde vært. Tilknytningen fikk sitt synlige uttrykk ved at kansleren (jf. riksembetsmenn) som kongens stedfortreder ble rettens formann. Men ut over dette kom høyesteretten i den første tiden i hovedtrekkene til å bli ordnet etter mønster av det gamle rettertinget. De tidligere riksrådsmedlemmene (jf. riksråd) fortsatte å sitte i domstolen, og i 1670 ble det endog fastslått at halvparten av rettens medlemmer skulle være adelige. (Dette standsprivilegiet ble imidlertid opphevet allerede i 1690.)

Det forekom at kongen personlig utøvde sin domsmakt i høyesterett, men ikke ofte, og mer sjelden etter hvert som høyesteretten fikk en klarere og fastere institusjonell utforming. Vanligst var det å forelegge kongen saker til endelig avgjørelse når retten ikke kunne bli enig eller når saken gjaldt kongens inntekter, gods og eiendom. Ut over 1700-tallet kom det stadig nye lovbestemmelser som søkte å begrense kongens personlige utøvelse av doms­myndigheten, inntil han i 1771 var fratatt alle ­muligheter til å blande seg inn i rettens avgjørelser. Enevoldsmonarken var med andre ord blitt ­redusert til en symbolsk leder av høyesteretten. I løpet av 1700-tallet gikk også utviklingen i retning av ­stadig sterkere å betone høyesterettens uavhengighet av den utøvende myndighet.

I løpet av 1670-årene fikk høyesteretten en fastere organisasjon. Ved instr. av 1670 ble prosessordningen fastslått. I hovedtrekkene ble denne stående ut foreningstiden, men var underlagt stadige mind­re revisjoner. Fire år senere ble kansleren fritatt for sine daglige forretninger i høyesteretten, og i stedet ble det oppnevnt en fast fungerende formann for retten, justitiarius. Kanslerens formelle president­embete ble likevel opprettholdt inntil 1758. Fra den tid var justitiarius høyesterettens eneste formann. Opprettelsen av et eget justitiarembete i 1674 la grunnlaget for en løsere tilknytning mellom domstolene og ­administrasjonen.

Høyesteretten var en kollegial domstol. Foruten justitiarien besto retten av et varierende antall meddommere, assessorer. (I 1771 ble det bestemt at retten minst måtte bestå av 9 dommere for å være beslutningsdyktig.) Ved siden av de «faste» assessorene ble det også beskikket en lang rekke honorære medlemmer av høyesteretten, som bare møtte ved mer høytidelige anledninger. Dommerembetene ble betraktet som æresverv og var derfor ulønnede. (Assessorene tjente til livets opphold ved and­re embeter.) Av den grunn var det vanskelig å få rekruttert dommerstillingene ved høyesteretten. Prob­lemet ble forsøkt løst ved å innføre lønn for assessorene (første gang i 1726, men i fastere former først fra 1735). Dess­uten ble det opprettet egne opplæringsstillinger ved høyesteretten, såkalte assessores auscultantes. (Denne ordningen ble for høyesterettens vedkommende avskaffet i 1771.) Høyesteretten hadde en fast sekretær, justissekretæren.

Prosedyren i høyesteretten var dels muntlig, dels skriftlig; muntlighet kom etter hvert til å bli framherskende. Det var off. sakførere knyttet til høyesteretten. For å få sakførerbevilling til høyesteretten ble det fra 1736 krevd juridisk embetseksamen, praksis ved en under- eller overrett og prøveprosedyrer. Voteringen var ­hemmelig.

Høyesteretten skulle tre sammen årlig, og høyesterettsåret, som begynte i mars, ble vanligvis delt i to sesjoner. Var saksmengden for stor, kunne enkelte saker overlates spesialoppnevnte kommisjoner til avgjørelse. Disse kommisjonene kunne også hente medlemmer utenfor høyesteretten.

Da bare livs- og æressaker eller saker over 500 dlr. kunne appelleres fra den norske overhoffretten (s.d.) til høyesteretten, ble domstolen i København i begynnelsen lite benyttet som norsk ankedomstol. Men C.5 no. lov (1–6–16) nedsatte summa appellabis til 100 lodd sølv (lik 200 dlr.), og fra denne tid forekom ofte appeller fra Norge til den felles høyesteretten. Foruten overhoffretten kunne det i ­Norge appelleres direkte til høyesteretten fra overbirketing (jf. birk) og politirett (s.d.). Kommisjonsdommer var også vanligvis appellable direkte til høyesteretten, og det samme kom til å gjelde alvorligere straffesaker fra Finnmark og Troms. (Fra 1797 ble overhoffretten erstattet av stiftsoverrettene, s.d.) Ved ­unionsoppløsningen i 1814 fikk Norge egen høyesterett. S.I.

Historisk leksikon.jpg
Norsk historisk leksikon
Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur
Copyright
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.