Leksikon:Overhoffretten

Overhoffretten ble opprettet ved kongelig forordning 14. mars 1666 (Aarsberetn. G. Arch. II s. 173 ff.). Den nye domstolen skulle erstatte de norske herredagene (jamfør herredag) som høyeste innenlandske rettsinstans for Norge.

Overhoffretten skulle tre sammen årlig på Akershus pålsmessedagen (25. januar) og sitte sammen til alle de innstevnte sakene var ferdigbehandlet (C.5. no. lov 1–3–12). Organisatorisk fikk overhoffretten mye til felles med den dansk-norske høyesterett (se dette) i København, som var blitt opprettet i 1661. Overhoffretten var en kollegial domstol. Stattholderen eller visestattholderen var rettens preses og åpnet vanligvis dom­stolens sesjoner. Ved reskript 8. februar 1771 ble stiftamtmannen i Kristiania visepreses i overhoffretten (Fogtman VI, 1 s. 288). I de første årene var den norske kansleren, som den øverste mann i norsk rettspleie, en slags formann for overhoffretten, stund­om kalt justitiarius (se dette, jamfør også Norges rikes kansler). Men etter at det norske kanslerembetet ble opphevet i 1674 hadde ikke overhoffretten noen egentlig fungerende formann før det ble opprettet en formannsstilling i 1684. (Samme år kom den første større instruks for overhoffretten (Aarsberetn. G. Arch. II s. 249ff.; Wessel Berg I s. 125).) Den nye formannen, som fikk tittelen justitiarius, skulle lede rettens daglige forretninger og kom ikke inn til fortrengsel for den honorære presesstilling. Foruten preses og justitiarius besto retten av tre høyere embetsmenn og noen oppnevnte lagmenn. I alt skulle retten ha ni medlemmer, men den var sjelden fulltallig, og det var nok med fem for at den skulle være beslutningsdyktig.

Meddomsmennene ble kalt assessorer. Det var lenge vanskelig å få dommere til overhoffretten da dommerstillingene var ulønnede æresverv. Først fra 1756 ble det innvilget lønn for assessorene. Til assessorer ble det også oppnevnt embetsmenn fra andre byer enn Kristiania. For å sikre rekrutteringen til overhoffrettens dommerembeter ble det fra 1756 beskikket såkalte assessores auscultantes. Disse auskultantene, som måtte være fylt 25 år, hadde rett til å delta i forhandlingene, men hadde ikke stemmerett som de andre assessorene. Auskultantstillingene var rene opplæringsstillinger. Dersom det var for mange saker til at overhoffretten i plenum kunne få ferdigbehandlet alle innen sesjonen, kunne det nedsettes en overhoffrettskommisjon til å behandle saken, som så ble forelagt i plenum til votering. Overhoffretten hadde også en fast sekretær, justissekretæren. Foruten rettens faste medlemmer var det også sakførere, prokuratorer, knyttet til overhoffretten. Det ble krevd juridisk utdannelse, praksis ved en lavere rettsinstans og prøveprosedyrer for å få bevilling som sakfører ved overhoffretten.

Det var 6 til 8 ukers varsel for stevning til overhoffretten, alt etter hvor i landet saksøkeren hadde bopel. Stevningen ble utferdiget i kongens navn, den første tiden ved kanselliet i Kristiania (det er stattholderens kontor), senere fra rettens eget justiskontor. Stevningen skulle være undertegnet av preses eller visepreses. Alle saker, både sivile og kriminelle, kunne innankes for overhoffretten, men straffesakene hadde fortrinnsrett. Til forskjell fra de lavere instansene var prosedyren i overhoffretten muntlig. Men den som ikke hadde råd til å holde prokurator, kunne inn­levere skriftlig innlegg. Voter­ingen skjedde for lukkede dører. Deretter ble dommen med premisser opplest for partene av justitiarius. For land­distriktenes saker utgjorde overhoffretten 3. instans, da lagtingets (se dette) dommer var appellable til overhoffretten. Det samme skulle normalt gjelde for byene. Således ville overhoffretten ha utgjort 4. instans i byens saker. Men alt tidlig fikk de fleste stiftsbyene det privilegium at det kunne appelleres direkte fra rådstueretten (se dette) til overhoffretten (C.5. no. lov 1–6–8). Dette privilegium ble etter hvert innrømmet flere byer, og fra 1775 var overhoffretten regulær 3. instans for alle norske byer.

Fra overhoffretten kunne det appelleres videre til høyesterett i København. Men appellretten var begrenset til livs- og æressaker eller saker som gjaldt en minsteverdi av 500 daler Christian 5. norske lov (1–6–16) nedsatte summa appellabis til hundre lodd sølv, på den tid lik 200 daler. Ved reskript av 1783 ble det bestemt at alle straffesaker skulle påankes direkte til høyeste­rett. Bestemmelsen ble i 1786 begrenset til bare å gjelde de delinkventer som satt arrestert på off. bekostning.

Overhoffretten ble sammen med rådstuerettene og lagtingene avskaffet ved kongelig forordning 11. august 1797 og fra samme dato erstattet av stiftsoverrettene (se dette).

Overhoffrettens arkiv beror i Riksarkivet. Det finnes en maskinskrevet protokoll over hele arkivet, en kronologisk «Registratur over Overhofrettens domme» i 12 bind og «Overhoffretten, topografisk ordnede rettssaker utskilt av den eldre samling Localia». Arkivet er delt i protokollsaker og pakkesaker. Protokollene strekker seg over tidsrommet 1661 til 1800, da herredagens protokoller fra 1661 og 1665 og Kristiania stiftsoverretts protokoller 1797–1800 regnes til overhoffrettens arkiv. (Det gjelder bare de overhoffrettensaker som ble behandlet i Kristiania stifts­overrett i disse årene.) Proto­kollene er samlet i sju grupper.

Avsiktsprotokollene strekker seg over tidsrommet 1661–1761 og er stort sett komplette for de fleste årene. De fortsetter i domprotokollene som dekker tidsrommet 1762–1798. Voteringsprotokollene (1685–1797) er med et par unntak komplette fra 1691. Også rekken av ekstraktprotokoller er stort sett fullstendig (1661–1777). Disse protokollene inneholder kopier av stevninger, dommer med mer. I tidsrommet 1761–1798 ble det også ført justisprotokoller ved overhoffretten. For årene 1754–1798 er det blitt ført egne registraturer ved overhoffretten. Som en 7. gruppe har Riksarkivet samlet forskjellige protokoller. Det dreier seg om kassabok over justissekretariatets innkomster ved overhoffretten (1794–1797), kommisjonsprotokoller (fra 1756), erklæringsprotokoller (1795–1797), auskultantprotokoller (1782–1794), reskriptprotokoller (1778–1798, rekken fortsetter i Kristiania stifts­overretts arkiv fra 1797) og dagbøker for overhoffretten (1727–1735).

Pakke­sakene er av varierende innhold, men svært fyldige. De er av Riksarkivet inndelt i fire hovedgrupper: Saker, stevninger, pakker av blandet innhold og korrespondansesaker. Det hen­vises til Riksarkivets trykte protokoll, men det kan nevnes at det blant annet finnes kvitteringer for dokumenter som er tilbakelevert partene.

Overhoffrettens dommer har vært under utgivelse siden 1981, og det er hittil kommet tre bind, som dekker perioden 1667–99 (Norsk Historisk Kjeldeskrift-Institutt/Riksarkivet). S.I.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.

Se også

• Medlemmer av Overhoffretten.