Leksikon:Stiftoverrett

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Stiftoverrett. Ved kongelig forordning 11. august 1797 ble det opprettet en ny overdomstol i Norge: stiftoverretten. Stiftoverretten skulle erstatte overhoffretten, rådstuerettene og lagtingene (se dette). Hensikten med den nye domstolen var å gjøre rettsapparatet mer effektivt og ankeprosessen lettere og hurtigere. Opprettelsen av stiftoverretten var bare ett ledd i et større reformarbeid som blant annet avfødte nye rettsinstanser som forlikskommisjonene (se dette) og gjorde ekstrarett/forhørsrett obligatorisk i alle straffesaker (jamfør ekstrarett). Stiftoverretten skulle dømme i alle de sakene som var blitt innstevnet for de tidligere ankedomstolene (C.5. no. lov 1–6–5, 6, 8); det gjaldt så vel saker fra de ordinære underdomstolene som saker fra skifterett, kommisjonsdommer med mer. Unntatt var domsavgjørelser i politiretten (se dette) i stiftsbyene. De kunne appelleres direkte til høyesterett (se dette), var inappellable, eller vedkommende overøvrighet kunne fungere som overdommer i enkelte politisaker. Inntil 1821 var også dommer avsagt ved overbirketing appellable direkte til høyesterett (jamfør birk). Stiftoverrettens dommer kunne appelleres til høyesterett (inntil 1814 i København).

Det ble i 1797 opprettet fire stiftoverretter, en for hvert stift, med sete i Kristiania, Kristiansand, Bergen og Trondheim. Nord-Norge hørte under Trondheim stiftoverretten også etter opprettelsen av Tromsø stift, men større straffesaker fra Finnmark og Troms kunne innankes direkte for høyesterett. I 1845 ble Kristiania stiftoverrett delt i to med en stiftoverrett for Kristiania by, Akershus og Smålenene og en stiftoverrett for resten av stiftet.

Stiftoverrett var en kollegial domstol med en formann, kalt justitiarius, og to bisittere, assessorer. (I Kristiania stiftoverrett var det en tid fire meddommere.) Presidenten (se dette) satt fram til 1824 som meddommer i de saker som tidligere hadde ligget til rådstueretten. Stiftamtmannen hadde også sete i stiftoverretten, men ingen domsmyndighet.

Rådstueskriveren (se dette) fortsatte midlertidig som sekretær for stiftoverretten, men i løpet av de første tiårene på 1800-tallet fikk stiftoverretten sine egne justissekretærer, som ved siden av å føre rettens protokoller skulle ha tilsyn med arkivet.

Stiftoverretten skulle tre sammen minst en dag per uke. Prosedyren var skriftlig. Det samme gjaldt domsvoteringen. Den viktigste rettsboka var justisprotokollen (tilsvarende sorenskriverens tingbok eller bytingets bytingsprotokoll), som etter en tid utviklet seg til en dagbok over stiftoverrettens saker. Det skulle ifølge forordning av 1797 føres egne domsbøker og votabøker, men påbudet ble ikke alltid etterfulgt. Ved anke over åstedssaker skulle det legges ved kart, slik at retten slapp en ekstra åstedsbefaring. Skjøte- og pantebrev på privilegert gods, som tidligere var blitt tinglyst ved lagtingene, skulle tinglyses ved stiftoverretten. Det samme gjaldt stevninger, proklamata og kausjonsbrev for oppebørselsbetjenter.

Tinglysingsbøkene for stiftoverretten blir gjerne kalt publikasjonsprotokoller. Avviklingen av stiftoverretten begynte mot slutten av 1800-tallet ved opprettelse av byretter i Kristiania og Bergen og nedleggelse av Kristiansand stiftoverrett. Men stiftoverretten forsvant fra norsk rettsliv først i 1930-årene. Stiftoverrettens arkivalia ligger i statsarkivene, men saker som ble pådømt av stiftoverretten. i Kristiania inntil 1800, fins i overhoffrettens arkiv i Riksarkivet. S.I.

Historisk leksikon.jpg
Norsk historisk leksikon
Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur
Copyright
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.