Leksikon:Lofotfisket: Forskjell mellom sideversjoner

Lofotfisket, vinterfiske etter gytetorsk (skrei), med opprinnelse antagelig alt i sagatiden. Til utpå 1800-tallet var det vanlig at fiskerne selv hadde med hjellved (se hjell) og selv tilvirket fisken til rundfisk (s.d.), som utpå sommeren ble ført til Bergen (se fiskesøking). Senere ble det vanlig å selge fisken rå til oppkjøpere på fartøy eller i land.

I tillegg til de fastboende kom det fiskere fra hele Nordland og Troms, men Ytre Troms og Vesterålen hadde i visse perioder selv rike skrei-innsig, og kunne da drive vinterfiske hjemmefra. Fra Finnmark kom det få, men en del fra Trøndelag. Deltagerantallet har variert mye; det lå ofte rundt 20 000, men har vært nede i 10 000 og oppe i 30 000.  

Det gamle redskap i l. var juksa; fra 1700-tallet kom line og garn i bruk, men de ble først tillatt for fullt fra 1816 (delvis fra 1786).  

L. tok til i løpet av januar. Ofte var det avreisedag hjemmefra trettendedag eller tyvendedag jul. I eldre tid begynte fisket visstnok ved kyndelsmesse og sluttet ved sommermål 14. april, senere 20. april. Oppr. synes l. nokså uregulert.  

Havet var betraktet som en allmenning, og alle kunne leie grunn til rorbu i væra, som oftest var kongens grunn. Med nye redskap kom nye forhold. Ved lov 1816 fikk hvert vær tillagt en del av fiskehavet. Mange vær var solgt til private grunn­eiere, og disse landverter (s.d.) fikk stor makt som overoppsynsmenn for hvert vær, og som eiere av mange rorbuer. Etter hvert ble landverten ansett som eier også av havet, og hver rorbu fikk sine faste sett. Med loven av 1857 ble helt nye forhold innført, med fritt hav og fiske og off. ­oppsyn. Jf. vær, bygdefar, Våga-fisket. H.D.B.