Veiledere, Administratorer, Skribenter
12 828
redigeringer
m
knoter - retter...
m (Lenket og skrevet forkortelser helt ut.) |
m (knoter - retter...) |
||
| Linje 3: | Linje 3: | ||
Overhoffretten skulle tre sammen årlig på Akershus ''[[Leksikon:pålsmessedagen|pålsmessedagen]]'' (25. januar) og sitte sammen til alle de innstevnte sakene var ferdigbehandlet ([[C.5. no. lov]] 1–3–12). Organisatorisk fikk overhoffretten mye til felles med den dansk-norske ''[[Leksikon:høyesterett|høyesterett]]'' (se dette) i København, som var blitt opprettet i 1661. Overhoffretten var en kollegial domstol. ''[[Leksikon:Stattholderen|Stattholderen]]'' eller visestattholderen var rettens preses og åpnet vanligvis domstolens sesjoner. Ved reskript 8. februar [[1771]] ble [[stiftamtmann]]en i [[Kristiania]] visepreses i overhoffretten (Fogtman VI, 1 s. 288). I de første årene var [[Leksikon:Norges rikes kansler|den norske kansleren]], som den øverste mann i norsk rettspleie, en slags formann for overhoffretten, stundom kalt ''[[Leksikon:justitiarius|justitiarius]]'' (se dette, jamfør også ''[[Leksikon:Norges rikes kansler|Norges rikes kansler]]''). Men etter at det norske kanslerembetet ble opphevet i [[1674]] hadde ikke overhoffretten noen egentlig fungerende formann før det ble opprettet en formannsstilling i [[1684]]. (Samme år kom den første større instruks for overhoffretten (''Aarsberetn. G. Arch.'' II s. 249ff.; Wessel Berg I s. 125).) Den nye formannen, som fikk tittelen justitiarius, skulle lede rettens daglige forretninger og kom ikke inn til fortrengsel for den honorære presesstilling. Foruten preses og justitiarius besto retten av tre høyere embetsmenn og noen oppnevnte lagmenn. I alt skulle retten ha ni medlemmer, men den var sjelden fulltallig, og det var nok med fem for at den skulle være beslutningsdyktig. | Overhoffretten skulle tre sammen årlig på Akershus ''[[Leksikon:pålsmessedagen|pålsmessedagen]]'' (25. januar) og sitte sammen til alle de innstevnte sakene var ferdigbehandlet ([[C.5. no. lov]] 1–3–12). Organisatorisk fikk overhoffretten mye til felles med den dansk-norske ''[[Leksikon:høyesterett|høyesterett]]'' (se dette) i København, som var blitt opprettet i 1661. Overhoffretten var en kollegial domstol. ''[[Leksikon:Stattholderen|Stattholderen]]'' eller visestattholderen var rettens preses og åpnet vanligvis domstolens sesjoner. Ved reskript 8. februar [[1771]] ble [[stiftamtmann]]en i [[Kristiania]] visepreses i overhoffretten (Fogtman VI, 1 s. 288). I de første årene var [[Leksikon:Norges rikes kansler|den norske kansleren]], som den øverste mann i norsk rettspleie, en slags formann for overhoffretten, stundom kalt ''[[Leksikon:justitiarius|justitiarius]]'' (se dette, jamfør også ''[[Leksikon:Norges rikes kansler|Norges rikes kansler]]''). Men etter at det norske kanslerembetet ble opphevet i [[1674]] hadde ikke overhoffretten noen egentlig fungerende formann før det ble opprettet en formannsstilling i [[1684]]. (Samme år kom den første større instruks for overhoffretten (''Aarsberetn. G. Arch.'' II s. 249ff.; Wessel Berg I s. 125).) Den nye formannen, som fikk tittelen justitiarius, skulle lede rettens daglige forretninger og kom ikke inn til fortrengsel for den honorære presesstilling. Foruten preses og justitiarius besto retten av tre høyere embetsmenn og noen oppnevnte lagmenn. I alt skulle retten ha ni medlemmer, men den var sjelden fulltallig, og det var nok med fem for at den skulle være beslutningsdyktig. | ||
Meddomsmennene ble kalt ''[[Leksikon:assessorer|assessorer]]''. Det var lenge vanskelig å få dommere til overhoffretten da dommerstillingene var ulønnede æresverv. Først fra [[1756]] ble det innvilget lønn for assessorene. Til assessorer ble det også oppnevnt embetsmenn fra andre byer enn Kristiania. For å sikre rekrutteringen til overhoffrettens dommerembeter ble det fra 1756 beskikket såkalte | Meddomsmennene ble kalt ''[[Leksikon:assessorer|assessorer]]''. Det var lenge vanskelig å få dommere til overhoffretten da dommerstillingene var ulønnede æresverv. Først fra [[1756]] ble det innvilget lønn for assessorene. Til assessorer ble det også oppnevnt embetsmenn fra andre byer enn Kristiania. For å sikre rekrutteringen til overhoffrettens dommerembeter ble det fra 1756 beskikket såkalte assessores auscultantes. Disse auskultantene, som måtte være fylt 25 år, hadde rett til å delta i forhandlingene, men hadde ikke stemmerett som de andre assessorene. Auskultantstillingene var rene opplæringsstillinger. Dersom det var for mange saker til at overhoffretten i plenum kunne få ferdigbehandlet alle innen sesjonen, kunne det nedsettes en overhoffrettskommisjon til å behandle saken, som så ble forelagt i plenum til votering. Overhoffretten hadde også en fast sekretær, ''[[Leksikon:justissekretæren|justissekretæren]]''. Foruten rettens faste medlemmer var det også sakførere, prokuratorer, knyttet til overhoffretten. Det ble krevd juridisk utdannelse, praksis ved en lavere rettsinstans og prøveprosedyrer for å få bevilling som sakfører ved overhoffretten. | ||
Det var 6 til 8 ukers varsel for stevning til overhoffretten, alt etter hvor i landet saksøkeren hadde bopel. Stevningen ble utferdiget i kongens navn, den første tiden ved kanselliet i Kristiania (det er stattholderens kontor), senere fra rettens eget justiskontor. Stevningen skulle være undertegnet av preses eller visepreses. Alle saker, både sivile og kriminelle, kunne innankes for overhoffretten, men straffesakene hadde fortrinnsrett. Til forskjell fra de lavere instansene var prosedyren i overhoffretten muntlig. Men den som ikke hadde råd til å holde [[Leksikon:prokurator|prokurator]], kunne innlevere skriftlig innlegg. Voteringen skjedde for lukkede dører. Deretter ble dommen med premisser opplest for partene av justitiarius. For landdistriktenes saker utgjorde overhoffretten 3. instans, da ''[[Leksikon:lagtingets|lagtingets]]'' (se dette) dommer var appellable til overhoffretten. Det samme skulle normalt gjelde for byene. Således ville overhoffretten ha utgjort 4. instans i byens saker. Men alt tidlig fikk de fleste [[stiftsby]]ene det privilegium at det kunne appelleres direkte fra ''[[Leksikon:rådstueretten|rådstueretten]]'' (se dette) til overhoffretten ([[C.5. no. lov]] 1–6–8). Dette privilegium ble etter hvert innrømmet flere byer, og fra [[1775]] var overhoffretten regulær 3. instans for alle norske byer. | Det var 6 til 8 ukers varsel for stevning til overhoffretten, alt etter hvor i landet saksøkeren hadde bopel. Stevningen ble utferdiget i kongens navn, den første tiden ved kanselliet i Kristiania (det er stattholderens kontor), senere fra rettens eget justiskontor. Stevningen skulle være undertegnet av preses eller visepreses. Alle saker, både sivile og kriminelle, kunne innankes for overhoffretten, men straffesakene hadde fortrinnsrett. Til forskjell fra de lavere instansene var prosedyren i overhoffretten muntlig. Men den som ikke hadde råd til å holde [[Leksikon:prokurator|prokurator]], kunne innlevere skriftlig innlegg. Voteringen skjedde for lukkede dører. Deretter ble dommen med premisser opplest for partene av justitiarius. For landdistriktenes saker utgjorde overhoffretten 3. instans, da ''[[Leksikon:lagtingets|lagtingets]]'' (se dette) dommer var appellable til overhoffretten. Det samme skulle normalt gjelde for byene. Således ville overhoffretten ha utgjort 4. instans i byens saker. Men alt tidlig fikk de fleste [[stiftsby]]ene det privilegium at det kunne appelleres direkte fra ''[[Leksikon:rådstueretten|rådstueretten]]'' (se dette) til overhoffretten ([[C.5. no. lov]] 1–6–8). Dette privilegium ble etter hvert innrømmet flere byer, og fra [[1775]] var overhoffretten regulær 3. instans for alle norske byer. | ||