Peis, m., ildstedstype som ble vanlig på flatbygdene østafjells i løpet av 1600-tallet; nordafjells og over resten av Østlandet kom den i bruk i 1700-årene. De fleste steder kom p. som avløsning for åre (s.d.), men bl.a. på indre Nordmøre var det tidligere anvendt røykovn (s.d.). I motsetning til disse ildstedstypene var p. utstyrt med røykgang, oftest av ildfast materiale. P. var som regel plassert i et hjørne av rommet og murt opp av naturstein og leire. Den ble gjerne kledd med klebersteinsblokker, til dels med dekorasjon (relieffer). Bl.a. på grunnlag av peiskåpens form kan en skille mellom flere p.typer i Norge. I målførene har p. hatt en rekke forskjellige betegnelser: Pist/speis/spis, m., grue, f., mur/råmur, m., ovn/omn, m., skorstein, m. H.W.
|
|
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
|
