Leksikon:Prokurator: Forskjell mellom sideversjoner

Prokurator, d.e. på 1600- og 1700-tallet vanlig betegnelse på sakfører, dvs. en som har off. bemyndigelse til å opptre som fullmektig for en part under rettssaker. P.vesenet ble innført i Norge på 1600-tallet, og først i de større byene. De første landsomfattende lovbestemmelsene om p. (C.5. no. lov 1–9–7- 16) regner da også p.vesenet som et rent byfenomen. Loven sier endog at på landsbygda skulle det være forbudt å bruke p. (1–9–15).

I byene fikk magistraten rett til å utnevne p. Foruten byens p. ble det etter en tid også beskikket p. ved de nye ankedomstolene, overhoffretten og høyesterett (s.d.). For å prosedere ved disse domstolene ble det krevd kgl. bevilling.

Allerede i begynnelsen av 1700-tallet ble det tillatt å bruke p. på landsbygda, og ved forordn. av 19. august 1735 ble det bestemt at p. der skulle oppnevnes av amtmannen. I løpet av 1700-tallet ble det således mer og mer alminnelig med p. både ved over- og underrettene i Norge. Ved forordn. 10. februar 1736 ble det krevd juridisk embetseksamen for å kunne virke som p., og ved plt. av 4. september 1810 ble det bestemt at alle p. måtte ha kgl. bestalling.

Som yrkesgruppe hadde p. den første tiden ikke bare godt ord på seg. De benyttet seg ofte av lovtrekkeri og mer eller mindre hederlige midler. Selve p.betegnelsen kunne derfor bli brukt i nedsettende betydning, eller p. kunne bli tillagt infamerende betegnelser som tingstut o.l. Men i løpet av 1700-tallet endret dette seg, og ved utgangen av foreningstiden var p. en aktet yrkesgruppe med forholdsvis høy sosial prestisje. S.I.