Leksikon:Rådstueretten
Rådstueretten, d.e. i det 17. og 18. årh. rådet eller magistraten (s.d.) som domstol. Fram til 1662 var p. regulær underrett i byene, deretter dømte magistraten samlet i annen instans, både i straffesaker og i private søksmål. Noen få saker kunne imidlertid avgjøres av r. i første instans. R.s dommer kunne normalt appelleres til lagmannen, men enkelte byer, først og framst stiftsbyene, ble mot slutten av 1700-tallet innrømmet det privilegium at r.s dommer kunne appelleres direkte til overhoffretten (C.5. no. lov 1–6–8). R. ble avskaffet i løpet av 1700-tallet. Lengst besto domstolen i de fire stiftsbyene, hvor den først ble avskaffet ved kgl. forordn. av 11. august 1797.
Som domstol kan imidlertid byrådet følges langt bakenfor det 17. årh. I senmiddelalderen vokste rådet fram til å bli byens viktigste dømmende og administrative organ. Ved at lagmannen sluttet seg til rådet i utøvelsen av sin domsmyndighet økte rådets betydning som domstol i løpet av 1400-tallet. Ut av samarbeidet lagmann-byråd vokste det fram en ny kollegial domstol som vi gjerne kaller lagmannsretten. Dette var på 1500-tallet den viktigste domstolen både for byen og landområdet innen lagmannens embetsdistrikt. Enkelte rettsmøter med lagmannen og byrådet kalles også lagting (s.d.). Bergepsbruken er således egnet til å forvirre. Med opprettelsen av bygde¬tinget som regulær førsteinstans for bygdas saker i 1590 ble lagmannens og byrådets domstol overrett for bygdetinget, men var fortsatt første¬instans i byens saker.
Ved kgl. forordn. av 6. august 1607 (NRR IV s. 211 f.) trådte lagmannen ut av byrådet, som fra nå av skulle være ordinær underdomstol i byen. Den nye lagmannsretten som offisielt ble kalt lagting ble overrett både for rådet og bygdetinget. By¬privilegiene av 30. juli 1662 (Medd. no. RA I) bestemte at byfogden skulle dømme i alle byens mindre saker i første instans (jf. byting). Rådet, eller magistraten som det nå kom til å hete, ble dermed regulær mellominstans mellom bytinget og lagmannen. Ordningen av 1662 ble stadfestet gjennom C.5. no. lov.
Rådstueprotokollene utgjør den viktigste kilden til r.s historie. Disse ble ført av r.s sekretær, rådstueskriveren. (Skriverstillingen for r. og bytinget kunne være sammenslått i et by- og rådstueskriver¬embete.) Rådstueprotokollene rommer imidlertid ikke bare magistratens domsavsigelser, men også andre forretninger som var til behandling ved r. Ved siden av å fungere som domstol var r. også rett forum for behandling og avgjørelse av alle byens anliggender som skulle avfattes i retts¬gyldig form. Transaksjoner vedr. byens eiendom skulle tinglyses i r. (private eiendomstransaksjoner og avtaler skulle tinglyses på bytinget). Off. kunngjøringer ble opplest i r. Avgjørelser ang. borgerskap ble fattet i r., og disse er ofte ført inn i rådstueprotokollen, slik at denne også har tjent som en borgerrulle. Enkelte byer har imidlertid ført egne protokoller for borgerskaps¬bevillinger o.l. Bevillingsspørsmål skulle også behandles i r., og avgjørelsen er ofte ført inn i rådstueprotokollen. Det samme gjelder rådstueattester, pristakster m.m. Rådslaging om byens anliggender ble stundom ført inn i egne protokoller, såkalte deliberasjonsprotokoller.
Utnevnelse og valg av forskjellige tjenestemenn og tillitsmenn i byen fant også sted i r. – kemnere, takserborgere, underfogder, formyndere osv.
Enkelte magistratpersoner satt gjerne som dommere i forskjellige særdomstoler med rådstue¬skriveren som sekretær. Disse domstolenes rettsprotokoller og dokumenter er derfor å finne i magistrats- eller rådstuearkivet. S.I.
 |
|
 |
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |