Leksikon:Røykovn: Forskjell mellom sideversjoner

[[Bilde:NHL310.jpg|thumb|Røykovn med ovnsbrik og kallhovde]]

'''Røykovn''', ildstedstype som i løpet av et langt tidsrom fra senmiddelalderen til ca. 1800 avløste ''[[Leksikon:åre|åre]]'' (s.d.) over det meste av strekningen [[Ryfylke]]–[[Nordmøre]]. Røykovner har dessuten vært i bruk i Nord-Norge og blant innvandrede finner på Sørøstlandet.  

Røykovnen sto i et hjørne av rommet og var som regel bygd opp av gråstein og leire. Den hadde form som en mannshøy, firkantet kasse med (stort) hulrom og med munning ut mot stua. Foran munningen var det murt opp en forholdsvis bred avsats (grue, {{f.}}) med en fordypning på midten. Det ble fyrt kraftig i røykovnen to ganger daglig, morgen og kveld, og når ovnen var godt oppvarmet, ble glørne rakt fram i grua, slik at en kunne koke på dem. Grytene hang i en ''[[Leksikon:skjerding|skjerding]]'' (s.d.). Toppen av røykovnen var flat og ble brukt til å tørke korn og malt på.

Den bredsiden av røykovnen som vendte ut mot stuerommet, var oftest kledd med en plankevegg (''ovnsbolk'', {{m.}}, ''ovnsbrik'', {{f.}}), i forkant avsluttet ved en stående planke som raget noe opp over toppen av r. Øverst var denne planken ofte utstyrt med karveskurdsornamentikk; den kunne også ha form av et stilisert mannshode. Den er bl.a. kalt ''kallhovde'' {{m.}}, eller {{n.}}, ''mannaukje'', m., ''ovnkall'', m.

I [[Romsdal]] og på Nordmøre har røykovner hatt lavere åpning enn lenger sør, og røykovnene ble her i 1800-årene ofte utstyrt med pipe og kalt ''[[kåpeovn]]''. Det er ellers kjent at røykovner også andre steder i 1700-årene kunne få røykledning (av tre, kalt ''kåpe'', {{f.}}), men normalt har røykovner krevd ''[[Leksikon:ljore|ljore]]'' (s.d.). {{sign|H.W.}}