Veiledere, Administratorer
20 126
redigeringer
Leksikon:Riksrådskonstitusjonalisme (vis kilde)
Sideversjonen fra 22. aug. 2008 kl. 12:59
, 22. aug. 2008ingen redigeringsforklaring
mIngen redigeringsforklaring |
mIngen redigeringsforklaring |
||
| Linje 5: | Linje 5: | ||
De institusjonelle forhold: Både i Norge inntil 1536 og i Danmark-Norge 1536–1660 fantes det institusjoner som vernet om forfatningen, og som kongen måtte dele regjeringsmakten med. Framst blant disse sto ''[[Leksikon:riksrådet|riksrådet]]'' (s.d.). I alle viktige avgjørelser var kongen forpliktet til å handle med «rikets råds råd». Dernest kom riksembetsmennene som hadde til oppgave å føre tilsyn med sentraladministrasjonen. Selv om de ble utnevnt av kongen, representerte de i virkeligheten riksrådet (se riksembete). Mot slutten av denne perioden kom nye institusjoner til, som generalkommis¬sariatet med sine generalkommissærer (se landkommissariat). | De institusjonelle forhold: Både i Norge inntil 1536 og i Danmark-Norge 1536–1660 fantes det institusjoner som vernet om forfatningen, og som kongen måtte dele regjeringsmakten med. Framst blant disse sto ''[[Leksikon:riksrådet|riksrådet]]'' (s.d.). I alle viktige avgjørelser var kongen forpliktet til å handle med «rikets råds råd». Dernest kom riksembetsmennene som hadde til oppgave å føre tilsyn med sentraladministrasjonen. Selv om de ble utnevnt av kongen, representerte de i virkeligheten riksrådet (se riksembete). Mot slutten av denne perioden kom nye institusjoner til, som generalkommis¬sariatet med sine generalkommissærer (se landkommissariat). | ||
De politiske forhold: De institusjonene vi her har nevnt var formelt sett riksinstitusjoner som skulle ivareta rikets interesser. Faktisk ble de ofte nyttet som redskap for én samfunnsgruppes politiske interesse, det vil si den eksklusive gruppen som gjerne benevnes riksrådsadelen. Adelens politiske virksomhet gjennom riksråd og riksembetsmenn betydde en viktig begrensning av kongemakten, dernest kom denne gruppens nærmest monopolaktige stilling innen ''[[Leksikon: | De politiske forhold: De institusjonene vi her har nevnt var formelt sett riksinstitusjoner som skulle ivareta rikets interesser. Faktisk ble de ofte nyttet som redskap for én samfunnsgruppes politiske interesse, det vil si den eksklusive gruppen som gjerne benevnes riksrådsadelen. Adelens politiske virksomhet gjennom riksråd og riksembetsmenn betydde en viktig begrensning av kongemakten, dernest kom denne gruppens nærmest monopolaktige stilling innen ''[[Leksikon:lensvesen|lensvesenet]]'' (s.d.). Ifølge valghåndfestningen var kongen forpliktet til å forvalte ''[[Leksikon:slottslovene|slottslovene]]'' (s.d.) i samråd med riksrådet. Dessuten besatt høyadelen viktige posisjoner i rettsvesenet (se ''[[Leksikon:retterting|retterting]]'' og ''[[Leksikon:herredag|herredag]]'') og i militærvesenet. Selv om den politiske utviklingen etter 1536 sett under ett gikk i kongemaktens favør, var maktforholdet konge-riksråd stadig skiftende. Og de faktorene som er nevnt var gjennom hele tidsrommet viktige politiske forutsetninger for den riksrådskonstitusjonalistiske statsordningen. | ||
De ideologiske forholdene: Riksrådskonstitusjonalismen har sitt opphav i senmiddelalderens politiske tenkning, og mange av de sentrale politisk prinsippene som kjennetegner riksrådskonstitusjonalisme ble opprinnelig utformet i forbindelse med konsilbevegelsen i første halvdel av 1400-tallet. Grunntanken var en slags folkesuverenitetsidé som ble lansert av Marsilius av Padova allerede i 1320–30 i opposisjon til en pavemakt som var i ferd med å bli mer og mer eneveldig. Marsilius mente at pavemakten burde underlegges en felleseuropeisk kirkerepresentasjon, et konsil. Etter at kirken i 1378 var blitt splittet, med en pave i Avignon og en i Roma, mente stadig flere at et slikt kirkemøte var den eneste veien å gå for å lege bruddet og reformere kirken. | De ideologiske forholdene: Riksrådskonstitusjonalismen har sitt opphav i senmiddelalderens politiske tenkning, og mange av de sentrale politisk prinsippene som kjennetegner riksrådskonstitusjonalisme ble opprinnelig utformet i forbindelse med konsilbevegelsen i første halvdel av 1400-tallet. Grunntanken var en slags folkesuverenitetsidé som ble lansert av Marsilius av Padova allerede i 1320–30 i opposisjon til en pavemakt som var i ferd med å bli mer og mer eneveldig. Marsilius mente at pavemakten burde underlegges en felleseuropeisk kirkerepresentasjon, et konsil. Etter at kirken i 1378 var blitt splittet, med en pave i Avignon og en i Roma, mente stadig flere at et slikt kirkemøte var den eneste veien å gå for å lege bruddet og reformere kirken. | ||