Veiledere, Administratorer
20 126
redigeringer
Leksikon:Riksrådskonstitusjonalisme (vis kilde)
Sideversjonen fra 22. aug. 2008 kl. 12:59
, 22. aug. 2008ingen redigeringsforklaring
mIngen redigeringsforklaring |
mIngen redigeringsforklaring |
||
| Linje 3: | Linje 3: | ||
De rettslige forhold: Norge og Danmark var valgriker. (Se ''[[Leksikon:tronfølge|tronfølge]]'' I.) Kongen var forpliktet til å styre i samsvar med lov og sedvane. Loven var suveren og ble ikke ansett som en funksjon av kongemakten. For den enkelte konges regjeringstid var de retningslinjene han skulle styre etter nærmere fastsatt i ''[[Leksikon:valghåndfestningen|valghåndfestningen]]'' (s.d.), som rommet de løftene han måtte avgi for å bli valgt til konge. Valghåndefestningen kan betraktes som et grunnlovsdokument for den enkelte konges regjeringstid. Norge fikk sin første håndfestning ved valget av Christian I i 1449. Foruten valghåndfestningene skulle den unionsavtalen Norge og Danmark sluttet i Bergen i 1450, og som ble fornyet i 1532, tjene til rettslig sikring av riksrådet. | De rettslige forhold: Norge og Danmark var valgriker. (Se ''[[Leksikon:tronfølge|tronfølge]]'' I.) Kongen var forpliktet til å styre i samsvar med lov og sedvane. Loven var suveren og ble ikke ansett som en funksjon av kongemakten. For den enkelte konges regjeringstid var de retningslinjene han skulle styre etter nærmere fastsatt i ''[[Leksikon:valghåndfestningen|valghåndfestningen]]'' (s.d.), som rommet de løftene han måtte avgi for å bli valgt til konge. Valghåndefestningen kan betraktes som et grunnlovsdokument for den enkelte konges regjeringstid. Norge fikk sin første håndfestning ved valget av Christian I i 1449. Foruten valghåndfestningene skulle den unionsavtalen Norge og Danmark sluttet i Bergen i 1450, og som ble fornyet i 1532, tjene til rettslig sikring av riksrådet. | ||
De institusjonelle forhold: Både i Norge inntil 1536 og i Danmark-Norge 1536–1660 fantes det institusjoner som vernet om forfatningen, og som kongen måtte dele regjeringsmakten med. Framst blant disse sto ''[[Leksikon:riksrådet|riksrådet]]'' (s.d.). I alle viktige avgjørelser var kongen forpliktet til å handle med «rikets råds råd». Dernest kom riksembetsmennene som hadde til oppgave å føre tilsyn med sentraladministrasjonen. Selv om de ble utnevnt av kongen, representerte de i virkeligheten riksrådet (se riksembete). Mot slutten av denne perioden kom nye institusjoner til, som | De institusjonelle forhold: Både i Norge inntil 1536 og i Danmark-Norge 1536–1660 fantes det institusjoner som vernet om forfatningen, og som kongen måtte dele regjeringsmakten med. Framst blant disse sto ''[[Leksikon:riksrådet|riksrådet]]'' (s.d.). I alle viktige avgjørelser var kongen forpliktet til å handle med «rikets råds råd». Dernest kom riksembetsmennene som hadde til oppgave å føre tilsyn med sentraladministrasjonen. Selv om de ble utnevnt av kongen, representerte de i virkeligheten riksrådet (se riksembete). Mot slutten av denne perioden kom nye institusjoner til, som generalkommissariatet med sine generalkommissærer (se landkommissariat). | ||
De politiske forhold: De institusjonene vi her har nevnt var formelt sett riksinstitusjoner som skulle ivareta rikets interesser. Faktisk ble de ofte nyttet som redskap for én samfunnsgruppes politiske interesse, det vil si den eksklusive gruppen som gjerne benevnes riksrådsadelen. Adelens politiske virksomhet gjennom riksråd og riksembetsmenn betydde en viktig begrensning av kongemakten, dernest kom denne gruppens nærmest monopolaktige stilling innen ''[[Leksikon:lensvesen|lensvesenet]]'' (s.d.). Ifølge valghåndfestningen var kongen forpliktet til å forvalte ''[[Leksikon:slottslovene|slottslovene]]'' (s.d.) i samråd med riksrådet. Dessuten besatt høyadelen viktige posisjoner i rettsvesenet (se ''[[Leksikon:retterting|retterting]]'' og ''[[Leksikon:herredag|herredag]]'') og i militærvesenet. Selv om den politiske utviklingen etter 1536 sett under ett gikk i kongemaktens favør, var maktforholdet konge-riksråd stadig skiftende. Og de faktorene som er nevnt var gjennom hele tidsrommet viktige politiske forutsetninger for den riksrådskonstitusjonalistiske statsordningen. | De politiske forhold: De institusjonene vi her har nevnt var formelt sett riksinstitusjoner som skulle ivareta rikets interesser. Faktisk ble de ofte nyttet som redskap for én samfunnsgruppes politiske interesse, det vil si den eksklusive gruppen som gjerne benevnes riksrådsadelen. Adelens politiske virksomhet gjennom riksråd og riksembetsmenn betydde en viktig begrensning av kongemakten, dernest kom denne gruppens nærmest monopolaktige stilling innen ''[[Leksikon:lensvesen|lensvesenet]]'' (s.d.). Ifølge valghåndfestningen var kongen forpliktet til å forvalte ''[[Leksikon:slottslovene|slottslovene]]'' (s.d.) i samråd med riksrådet. Dessuten besatt høyadelen viktige posisjoner i rettsvesenet (se ''[[Leksikon:retterting|retterting]]'' og ''[[Leksikon:herredag|herredag]]'') og i militærvesenet. Selv om den politiske utviklingen etter 1536 sett under ett gikk i kongemaktens favør, var maktforholdet konge-riksråd stadig skiftende. Og de faktorene som er nevnt var gjennom hele tidsrommet viktige politiske forutsetninger for den riksrådskonstitusjonalistiske statsordningen. | ||