Veiledere, Administratorer, Skribenter
12 828
redigeringer
m
mellomlagring
m (småtteri) |
m (mellomlagring) |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
'''Samer'''. '''I.''' Skandinavisk gjengivelse av samenes egen betegnelse på seg selv (nordsam.: ''sámit, sápmelaččat;'' lulesam.: ''sáme, sábmelattja;'' sørsam.: ''saemieh''). På norrønt språk ble samene i vikingtid og tidlig middelalder kalt «finner», på svensk og finsk | '''Samer'''. '''I.''' Skandinavisk gjengivelse av samenes egen betegnelse på seg selv (nordsam.: ''sámit, sápmelaččat;'' lulesam.: ''sáme, sábmelattja;'' sørsam.: ''saemieh''). På norrønt språk ble samene i [[vikingtid]] og tidlig [[middelalder]] kalt «finner», på svensk og finsk henholdsvis «lapp» og «lappalaiset», og på russisk «lop’» (seinere «lopari»). Så vel i våre dager som i historisk og forhistorisk tid framstår den samiske folkegruppen i klar kulturell og sosiologisk kontrast til nabofolkeslagene, til tross for stor indre variasjon med henhold til næringsveier og lokalt livsmiljø. I historisk tid har det samiske bosettingsområdet – [[Sápmi]] eller Sámi eanan (Sameland) – omfattet store deler av nordre Fennoskandia, med utstrekning fra [[Trøndelag]]/[[Jemtland]] i sørvest til østenden av Kolahalvøya i øst. | ||
[[image:01a.png|thumb|right|350px|Samiske dialektområder. {{byline|kart=Jørgen Marthinsen}}]] | [[image:01a.png|thumb|right|350px|Samiske dialektområder. {{byline|kart=Jørgen Marthinsen}}]] | ||
'''II.''' Etnisk identitet. Tidligere forskning ville i stor grad knytte etnisk tilhørighet til rasemessig og genetisk grunnlag og/eller fasttømrede kulturkomplekser. Moderne samfunnsvitenskapelig og humanistisk forskning betrakter derimot etnisk kategorisering og etniske gruppers særlige karakter som et sosialt fenomen. Framfor å forklare kulturelle forskjeller og etniske gruppers særtrekk som resultat av innvandring, eller isolert utvikling over lang tid, vil de fleste forskere nå betrakte slike forskjeller som resultat av kommunikative prosesser, hvor særlige kulturtrekk framheves, vedlikeholdes og endres gjennom en sosial samhandlingsprosess som både omfatter konsolidering om eget verdigrunnlag innad, og klar grensedragning mot andre folkeslag utad. Gjennom disse prosessene får enkelte kulturtrekk karakter av symboler, som markerer egen identitet, enhet og konsolidering innad i gruppen, samtidig som de virker til å markere kontrast og forskjellighet overfor andre. På det ytre plan kan kulturtrekk som språk, draktskikk, husform og næringstilpasning fungere som slike markører. Uansett historisk opphav og eventuelle innlån av enkelte kulturelementer fra andre grupper får slike symboler over tid en egen tyngde, og inngår i det samlede kulturelle repertoar som hver generasjon overtar fra den forrige, gjennom sosialiseringsprosessen. | '''II.''' Etnisk identitet. Tidligere forskning ville i stor grad knytte etnisk tilhørighet til rasemessig og genetisk grunnlag og/eller fasttømrede kulturkomplekser. Moderne samfunnsvitenskapelig og humanistisk forskning betrakter derimot etnisk kategorisering og etniske gruppers særlige karakter som et sosialt fenomen. Framfor å forklare kulturelle forskjeller og etniske gruppers særtrekk som resultat av innvandring, eller isolert utvikling over lang tid, vil de fleste forskere nå betrakte slike forskjeller som resultat av kommunikative prosesser, hvor særlige kulturtrekk framheves, vedlikeholdes og endres gjennom en sosial samhandlingsprosess som både omfatter konsolidering om eget verdigrunnlag innad, og klar grensedragning mot andre folkeslag utad. Gjennom disse prosessene får enkelte kulturtrekk karakter av symboler, som markerer egen identitet, enhet og konsolidering innad i gruppen, samtidig som de virker til å markere kontrast og forskjellighet overfor andre. På det ytre plan kan kulturtrekk som språk, draktskikk, husform og næringstilpasning fungere som slike markører. Uansett historisk opphav og eventuelle innlån av enkelte kulturelementer fra andre grupper får slike symboler over tid en egen tyngde, og inngår i det samlede kulturelle repertoar som hver generasjon overtar fra den forrige, gjennom sosialiseringsprosessen. | ||
Innen arkeologisk og historisk forskning heller nå de fleste til den oppfatning at samisk identitet er oppstått gjennom slike etniske differensieringsprosesser blant grupper av jegere og samlere i det nordlige Fennoskandia i løpet av de siste to årtusen før | Innen arkeologisk og historisk forskning heller nå de fleste til den oppfatning at samisk identitet er oppstått gjennom slike etniske differensieringsprosesser blant grupper av jegere og samlere i det nordlige Fennoskandia i løpet av de siste to årtusen før Kristi fødsel. Dette kan blant annet avleses i ornamentikk på keramikk, endringer i husform og gravskikk. Nyere språkforskning antar dessuten at et felles finsk-samisk urspråk ved midten av det andre årtusen før Kristus ble differensiert i en proto-finsk og en proto-samisk språkform, som dannet utgangspunktet for senere finsk og samisk språk. Prosessene har altså vært gjensidige, i den forstand at samisk etnisk tilhørighet er blitt utviklet i vekselvirkning og samtidig med at tilsvarende finsk og nordgermansk («nordisk») etnisk identitet er blitt etablert og generalisert i andre deler av Fennoskandia. Dette forhindrer ikke at det har funnet sted etniske konsoliderings- og generaliseringsprosesser på senere tidspunkt. Eksempelvis ser det ut til at den typisk samiske gravskikken med gravlegging i berg og ur har spredt seg til hele det samiske bosettingsområdet først i løpet av middelalderen. | ||
'''III.''' Språklig og kulturell variasjon. Språklig og til dels kulturelt faller den samiske befolkningen i historisk tid i en rekke undergrupper, som best kan illustreres med de ulike dialektområdene (se kart). I tillegg til dialektforskjellene atskiller disse samiske regionene seg også i en viss grad | '''III.''' Språklig og kulturell variasjon. Språklig og til dels kulturelt faller den samiske befolkningen i historisk tid i en rekke undergrupper, som best kan illustreres med de ulike dialektområdene (se kart). I tillegg til dialektforskjellene atskiller disse samiske regionene seg også i en viss grad med hensyn til ytre, materielle kulturtrekk, som draktskikk ([[''kofte'']]), bygningstradisjoner med videre. Med henvisning til eldre administrativ og regional inndeling skiller en historisk mellom følgende dialekter: [[sørsamisk]], [[umesamisk]], [[pitesamisk]], [[lulesamisk]], [[nordsamisk]], enaresamisk, [[østsamisk]], áhkkilsamisk, kildinsamisk og tersamisk, se kart over dialektområder. (På norsk side regnes i dag umesamisk og pitesamisk for å være utdødd, mens sørsamisk, | ||
lulesamisk og nordsamisk har hver sin offisielle rettskrivingsnormal.) Dialektforskjellene, som flere forskere antar var etablert allerede i forhistorisk tid, er av den karakter at befolkningen i to tilstøtende områder kan forstå hverandre, mens | lulesamisk og nordsamisk har hver sin offisielle rettskrivingsnormal.) Dialektforskjellene, som flere forskere antar var etablert allerede i forhistorisk tid, er av den karakter at befolkningen i to tilstøtende områder kan forstå hverandre, mens | ||
mulighetene for gjensidig forståelse raskt minker jo lenger vekk en beveger seg. De indre samiske dialekt- og kulturskillene går i stor grad på tvers av grensene mellom nasjonalstatene. I tillegg til sin lokale identitetsmessige forankring er den | mulighetene for gjensidig forståelse raskt minker jo lenger vekk en beveger seg. De indre samiske dialekt- og kulturskillene går i stor grad på tvers av grensene mellom nasjonalstatene. I tillegg til sin lokale identitetsmessige forankring er den | ||
| Linje 12: | Linje 12: | ||
sosiale nettverk. | sosiale nettverk. | ||
En særmerkt regional gruppe utgjør østsamene («nuortalaččat», også omtalt som «skoltesamer»), bosatt i det nåværende Sør-Varanger og de tilstøtende vestlige delene av Kolahalvøya. Helt opp i vårt århundre beholdt østsamene en særegen økologisk tilpasningsform, hvor mange trekk fra den opprinnelige jakt- og fangstkulturen var bevart, samtidig som de | En særmerkt regional gruppe utgjør østsamene («nuortalaččat», også omtalt som «skoltesamer»), bosatt i det nåværende [[Sør-Varanger]] og de tilstøtende vestlige delene av [[Kolahalvøya]]. Helt opp i vårt århundre beholdt østsamene en særegen økologisk tilpasningsform, hvor mange trekk fra den opprinnelige jakt- og fangstkulturen var bevart, samtidig som de med hensyn til åndelig kultur er sterkt påvirket av innlemmingen i den [[Den russisk-ortodokse kirke|russisk-ortodokse kirken]]. | ||
'''IV.''' Næringstilpasning, samfunnsform og terminologi. I middelalderen og tidlig nytid framtrer samene i første rekke som et utpreget veidefolk, basert på jakt, fangst og fiske, ved siden av sanking av andre ressurser som dun, egg og bær. Villreinfangst – ved hjelp av fangstgroper og | '''IV.''' Næringstilpasning, samfunnsform og terminologi. I middelalderen og tidlig nytid framtrer samene i første rekke som et utpreget veidefolk, basert på jakt, fangst og fiske, ved siden av sanking av andre ressurser som dun, egg og bær. Villreinfangst – ved hjelp av fangstgroper og [[ledegjerde]]r i terrenget – og jakt på pelsdyr var hovedelementer i økonomien. Samtidig opprettholdt samene livlige handels- og bytteforbindelser utad: Dels sto de i kontakt med andre [[finsk-ugrisk]]e grupper i øst; og dels ga samenes omfattende produksjon av kostbart og ettertraktet pelsverk grunnlag for tilknytning til vidstrakte handelssystemer i øst, sør og nord – gjennom kontakt med russere, kareler, finner, svensker og nordmenn. Over størstedelen av det samiske bosettingsområdet var de enkelte hushold organisert i lokalsamfunn (på samisk kalt [[''siida'']]), hvor kollektive samfunnsinstitusjoner sto sterkt. Ressursområdene – som i stor grad var organisert rundt vassdrag i innlandet eller fjordlandskap langs kysten – ble regnet for å tilhøre siidaen i fellesskap. Ved overgangen mellom [[1500-tallet|1500-]] og [[1600-tallet]] synes denne samfunnsformen å ha dominert hele det indre av [[Nordkalotten]], inkludert indre [[Finnmark]], samt de østligste finnmarksfjordene og Kolahalvøya (se kart). | ||
På samme tid later det imidlertid til at samene langs kysten av Vestfinnmark og Troms i langt større grad baserte seg på en kombinasjon av husdyrhold og fiske, og i Nordland ga de økologiske vilkår også rom for regulær korndyrking i de samiske bosetningsområdene. Her synes kystsamene også å ha deltatt på regulær basis i sesongfiskeriene på Lofoten. I disse områdene synes de enkelte husholdene å ha hatt en friere stilling, uten å inngå i overordnede, mer kollektive enheter. I enkelte fjordområder kan likevel husholdene ha gått sammen i siida-enheter av mindre omfang. | På samme tid later det imidlertid til at samene langs kysten av [[Vestfinnmark]] og [[Troms]] i langt større grad baserte seg på en kombinasjon av husdyrhold og fiske, og i [[Nordland]] ga de økologiske vilkår også rom for regulær korndyrking i de samiske bosetningsområdene. Her synes kystsamene også å ha deltatt på regulær basis i [[Leksikon:Lofotfisket|sesongfiskeriene på Lofoten]]. I disse områdene synes de enkelte husholdene å ha hatt en friere stilling, uten å inngå i overordnede, mer kollektive enheter. I enkelte fjordområder kan likevel husholdene ha gått sammen i siida-enheter av mindre omfang. | ||
I det norske kildematerialet fra 1500-tallet og framover kalles samene bosatt i kystnære områder regelmessig for sjøfinner («Søefinner»). Fra Sør-Troms og sørover i Nordland kunne de likevel også bli karakterisert som bufinner | I det norske kildematerialet fra 1500-tallet og framover kalles samene bosatt i kystnære områder regelmessig for ''[[sjøfinner]]'' («Søefinner»). Fra [[Sør-Troms]] og sørover i Nordland kunne de likevel også bli karakterisert som ''[[bufinner]]'' på grunn av ytre likhet med nordmennene («bumennene») når det gjaldt næringsveier og materiell kultur. I svensk kameralt materiale betegnes de samme gruppene som «vestersjøfinner». | ||
Den spesialiserte reinnomadismen vokste etter alt å dømme fram gjennom 1500- og 1600-tallet, selv om noen forskere vil søke dens røtter lenger tilbake, og enkelte hevder at den var utviklet allerede i tidlig middelalder. Den tidlige reinnomadismen var en utpreget pastoral tilpasningsform, hvor mindre reinhjorder ble voktet og skjøttet intensivt, med et nært forhold mellom hushold, vokter og hjord. Et vidt spektrum av produkter fra reinen ble utnyttet; så vel bein, horn og skinn som melk og kjøtt. På disse punktene skilte den seg fra den senere formen for reindrift, som vokste fram i andre halvdel av 1800-tallet, i samband med framveksten av nye markeder og utbygging av kommunikasjonene. Her ble reinen i større grad betraktet ensidig som kjøttprodusent, og forholdet mellom hushold og hjord ble fjernere. | Den spesialiserte reinnomadismen vokste etter alt å dømme fram gjennom 1500- og 1600-tallet, selv om noen forskere vil søke dens røtter lenger tilbake, og enkelte hevder at den var utviklet allerede i tidlig middelalder. Den tidlige reinnomadismen var en utpreget pastoral tilpasningsform, hvor mindre reinhjorder ble voktet og skjøttet intensivt, med et nært forhold mellom hushold, vokter og hjord. Et vidt spektrum av produkter fra reinen ble utnyttet; så vel bein, horn og skinn som melk og kjøtt. På disse punktene skilte den seg fra den senere formen for reindrift, som vokste fram i andre halvdel av [[1800-tallet]], i samband med framveksten av nye markeder og utbygging av kommunikasjonene. Her ble reinen i større grad betraktet ensidig som kjøttprodusent, og forholdet mellom hushold og hjord ble fjernere. | ||
I Finnmark utviklet reinnomadismen seg på grunnlag av tamreinhold i mindre målestokk både blant kyst- og innlandssamene. Etter hvert som driftsmønstrene til disse to gruppene vokste sammen, fikk en de karakteristiske flyttingene mellom vinterbeite i innlandet og sommerbeite ved kysten/på øyene. Lenger sør var ellers det vanlige flyttemønstret for nomadene vinterbeite i skogslandet på svensk side og sommerbeite i høyfjellsregionen eller i kystlandet på norsk side. På Helgeland finner en likevel et flyttemønster med motsatt retning: Vinterområder ute ved kysten og sommerland oppe i høyfjellsregionen, på vestsiden av fjellryggen. Dessuten fantes det i kystlandskapet også mer stasjonære former for reindrift, innskrenket til halvøyene mellom fjordene. Med utgangspunkt i nomadenes flyttemønster endret arealbruken seg vesentlig; de eldre siida-områdene i innlandet ble omformet til langstrakte, øst–vest-orienterte ressursområder, og siida- | I Finnmark utviklet reinnomadismen seg på grunnlag av tamreinhold i mindre målestokk både blant kyst- og innlandssamene. Etter hvert som driftsmønstrene til disse to gruppene vokste sammen, fikk en de karakteristiske flyttingene mellom vinterbeite i innlandet og sommerbeite ved kysten/på øyene. Lenger sør var ellers det vanlige flyttemønstret for nomadene vinterbeite i skogslandet på svensk side og sommerbeite i høyfjellsregionen eller i kystlandet på norsk side. På [[Helgeland]] finner en likevel et flyttemønster med motsatt retning: Vinterområder ute ved kysten og sommerland oppe i høyfjellsregionen, på vestsiden av fjellryggen. Dessuten fantes det i kystlandskapet også mer stasjonære former for reindrift, innskrenket til halvøyene mellom fjordene. Med utgangspunkt i nomadenes flyttemønster endret arealbruken seg vesentlig; de eldre siida-områdene i innlandet ble omformet til langstrakte, øst–vest-orienterte ressursområder, og siida- | ||
begrepet fikk nytt innhold: Blant nomadene kom det nå til å betegne en samling av familieenheter som drev reindrift og gjennomførte flyttinger i fellesskap. I norsk kildemateriale fra Nordland og Sør-Troms karakteriseres reindriftsnomadene ofte som «lapper», en betegnelse som ble innlånt fra svensk og finsk side. Lenger nord, og særlig i Finnmark, ble de imidlertid oftest omtalt som «fjellfinner». | begrepet fikk nytt innhold: Blant nomadene kom det nå til å betegne en samling av familieenheter som drev reindrift og gjennomførte flyttinger i fellesskap. I norsk kildemateriale fra Nordland og Sør-Troms karakteriseres reindriftsnomadene ofte som «lapper», en betegnelse som ble innlånt fra svensk og finsk side. Lenger nord, og særlig i Finnmark, ble de imidlertid oftest omtalt som «fjellfinner». | ||