Leksikon:Samer

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

Samer. I. Skandinavisk gjengivelse av samenes egen betegnelse på seg selv (nordsam.: sámit, sápmelaččat; lulesam.: sáme, sábmelattja; sørsam.: saemieh). På norrønt språk ble samene i vikingtid og tidlig middelalder kalt «finner», på svensk og finsk henholdsvis «lapp» og «lappalaiset», og på russisk «lop’» (seinere «lopari»). Så vel i våre dager som i historisk og forhistorisk tid framstår den samiske folkegruppen i klar kulturell og sosiologisk kontrast til nabofolkeslagene, til tross for stor indre variasjon med henhold til næringsveier og lokalt livsmiljø. I historisk tid har det samiske bosettingsområdet – Sápmi eller Sámi eanan (Sameland) – omfattet store deler av nordre Fennoskandia, med utstrekning fra Trøndelag/Jemtland i sørvest til østenden av Kolahalvøya i øst.

Samiske dialektområder

II. Etnisk identitet. Tidligere forskning ville i stor grad knytte etnisk tilhørighet til rasemessig og genetisk grunnlag og/eller fasttømrede kulturkomplekser. Moderne samfunnsvitenskapelig og humanistisk forskning betrakter derimot etnisk kategorisering og etniske gruppers særlige karakter som et sosialt fenomen. Framfor å forklare kulturelle forskjeller og etniske gruppers særtrekk som resultat av innvandring, eller isolert utvikling over lang tid, vil de fleste forskere nå betrakte slike forskjeller som resultat av kommunikative prosesser, hvor særlige kulturtrekk framheves, vedlikeholdes og endres gjennom en sosial samhandlingsprosess som både omfatter konsolidering om eget verdigrunnlag innad, og klar grensedragning mot andre folkeslag utad. Gjennom disse prosessene får enkelte kulturtrekk karakter av symboler, som markerer egen identitet, enhet og konsolidering innad i gruppen, samtidig som de virker til å markere kontrast og forskjellighet overfor andre. På det ytre plan kan kulturtrekk som språk, draktskikk, husform og næringstilpasning fungere som slike markører. Uansett historisk opphav og eventuelle innlån av enkelte kulturelementer fra andre grupper får slike symboler over tid en egen tyngde, og inngår i det samlede kulturelle repertoar som hver generasjon overtar fra den forrige, gjennom sosialiseringsprosessen.

Innen arkeologisk og historisk forskning heller nå de fleste til den oppfatning at samisk identitet er oppstått gjennom slike etniske differensieringsprosesser blant grupper av jegere og samlere i det nordlige Fennoskandia i løpet av de siste to årtusen før Kristi fødsel. Dette kan blant annet avleses i ornamentikk på keramikk, endringer i husform og gravskikk. Nyere språkforskning antar dessuten at et felles finsk-samisk urspråk ved midten av det andre årtusen før Kristus ble differensiert i en proto-finsk og en proto-samisk språkform, som dannet utgangspunktet for senere finsk og samisk språk. Prosessene har altså vært gjensidige, i den forstand at samisk etnisk tilhørighet er blitt utviklet i vekselvirkning og samtidig med at tilsvarende finsk og nordgermansk («nordisk») etnisk identitet er blitt etablert og generalisert i andre deler av Fennoskandia. Dette forhindrer ikke at det har funnet sted etniske konsoliderings- og generaliseringsprosesser på senere tidspunkt. Eksempelvis ser det ut til at den typisk samiske gravskikken med gravlegging i berg og ur har spredt seg til hele det samiske bosettingsområdet først i løpet av middelalderen.

Siidagrenser og sjøsamisk bosetning på 1500-tallet
Siidaområder

III. Språklig og kulturell variasjon. Språklig og til dels kulturelt faller den samiske befolkningen i historisk tid i en rekke undergrupper, som best kan illustreres med de ulike dialektområdene (se kart). I tillegg til dialektforskjellene atskiller disse samiske regionene seg også i en viss grad med hensyn til ytre, materielle kulturtrekk, som draktskikk (kofte), bygningstradisjoner med videre. Med henvisning til eldre administrativ og regional inndeling skiller en historisk mellom følgende dialekter: sørsamisk, umesamisk, pitesamisk, lulesamisk, nordsamisk, enaresamisk, østsamisk, áhkkilsamisk, kildinsamisk og tersamisk, se kart over dialektområder. (På norsk side regnes i dag umesamisk og pitesamisk for å være utdødd, mens sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk har hver sin offisielle rettskrivingsnormal.) Dialektforskjellene, som flere forskere antar var etablert allerede i forhistorisk tid, er av den karakter at befolkningen i to tilstøtende områder kan forstå hverandre, mens mulighetene for gjensidig forståelse raskt minker jo lenger vekk en beveger seg. De indre samiske dialekt- og kulturskillene går i stor grad på tvers av grensene mellom nasjonalstatene. I tillegg til sin lokale identitetsmessige forankring er den samiske befolkning fortsatt i dag knyttet sammen på tvers av statsgrensene gjennom felles tradisjoner, slektskapsbånd, religiøs tilknytning og sosiale nettverk.

En særmerkt regional gruppe utgjør østsamene («nuortalaččat», også omtalt som «skoltesamer»), bosatt i det nåværende Sør-Varanger og de tilstøtende vestlige delene av Kolahalvøya. Helt opp i vårt århundre beholdt østsamene en særegen økologisk tilpasningsform, hvor mange trekk fra den opprinnelige jakt- og fangstkulturen var bevart, samtidig som de med hensyn til åndelig kultur er sterkt påvirket av innlemmingen i den russisk-ortodokse kirken.

IV. Næringstilpasning, samfunnsform og terminologi. I middelalderen og tidlig nytid framtrer samene i første rekke som et utpreget veidefolk, basert på jakt, fangst og fiske, ved siden av sanking av andre ressurser som dun, egg og bær. Villreinfangst – ved hjelp av fangstgroper og ledegjerder i terrenget – og jakt på pelsdyr var hovedelementer i økonomien. Samtidig opprettholdt samene livlige handels- og bytteforbindelser utad: Dels sto de i kontakt med andre finsk-ugriske grupper i øst; og dels ga samenes omfattende produksjon av kostbart og ettertraktet pelsverk grunnlag for tilknytning til vidstrakte handelssystemer i øst, sør og nord – gjennom kontakt med russere, kareler, finner, svensker og nordmenn. Over størstedelen av det samiske bosettingsområdet var de enkelte hushold organisert i lokalsamfunn (på samisk kalt siida, hvor kollektive samfunnsinstitusjoner sto sterkt. Ressursområdene – som i stor grad var organisert rundt vassdrag i innlandet eller fjordlandskap langs kysten – ble regnet for å tilhøre siidaen i fellesskap. Ved overgangen mellom 1500- og 1600-tallet synes denne samfunnsformen å ha dominert hele det indre av Nordkalotten, inkludert indre Finnmark, samt de østligste finnmarksfjordene og Kolahalvøya (se kart).

På samme tid later det imidlertid til at samene langs kysten av Vestfinnmark og Troms i langt større grad baserte seg på en kombinasjon av husdyrhold og fiske, og i Nordland ga de økologiske vilkår også rom for regulær korndyrking i de samiske bosetningsområdene. Her synes kystsamene også å ha deltatt på regulær basis i sesongfiskeriene på Lofoten. I disse områdene synes de enkelte husholdene å ha hatt en friere stilling, uten å inngå i overordnede, mer kollektive enheter. I enkelte fjordområder kan likevel husholdene ha gått sammen i siida-enheter av mindre omfang. I det norske kildematerialet fra 1500-tallet og framover kalles samene bosatt i kystnære områder regelmessig for sjøfinner («Søefinner»). Fra Sør-Troms og sørover i Nordland kunne de likevel også bli karakterisert som bufinner på grunn av ytre likhet med nordmennene («bumennene») når det gjaldt næringsveier og materiell kultur. I svensk kameralt materiale betegnes de samme gruppene som «vestersjøfinner».

Den spesialiserte reinnomadismen vokste etter alt å dømme fram gjennom 1500- og 1600-tallet, selv om noen forskere vil søke dens røtter lenger tilbake, og enkelte hevder at den var utviklet allerede i tidlig middelalder. Den tidlige reinnomadismen var en utpreget pastoral tilpasningsform, hvor mindre reinhjorder ble voktet og skjøttet intensivt, med et nært forhold mellom hushold, vokter og hjord. Et vidt spektrum av produkter fra reinen ble utnyttet; så vel bein, horn og skinn som melk og kjøtt. På disse punktene skilte den seg fra den senere formen for reindrift, som vokste fram i andre halvdel av 1800-tallet, i samband med framveksten av nye markeder og utbygging av kommunikasjonene. Her ble reinen i større grad betraktet ensidig som kjøttprodusent, og forholdet mellom hushold og hjord ble fjernere.

I Finnmark utviklet reinnomadismen seg på grunnlag av tamreinhold i mindre målestokk både blant kyst- og innlandssamene. Etter hvert som driftsmønstrene til disse to gruppene vokste sammen, fikk en de karakteristiske flyttingene mellom vinterbeite i innlandet og sommerbeite ved kysten/på øyene. Lenger sør var ellers det vanlige flyttemønstret for nomadene vinterbeite i skogslandet på svensk side og sommerbeite i høyfjellsregionen eller i kystlandet på norsk side. På Helgeland finner en likevel et flyttemønster med motsatt retning: Vinterområder ute ved kysten og sommerland oppe i høyfjellsregionen, på vestsiden av fjellryggen. Dessuten fantes det i kystlandskapet også mer stasjonære former for reindrift, innskrenket til halvøyene mellom fjordene. Med utgangspunkt i nomadenes flyttemønster endret arealbruken seg vesentlig; de eldre siida-områdene i innlandet ble omformet til langstrakte, øst–vest-orienterte ressursområder, og siida- begrepet fikk nytt innhold: Blant nomadene kom det nå til å betegne en samling av familieenheter som drev reindrift og gjennomførte flyttinger i fellesskap. I norsk kildemateriale fra Nordland og Sør-Troms karakteriseres reindriftsnomadene ofte som «lapper», en betegnelse som ble innlånt fra svensk og finsk side. Lenger nord, og særlig i Finnmark, ble de imidlertid oftest omtalt som «fjellfinner».

Samtidig med reinnomadismen utviklet det seg også en rekke andre spesialiserte næringstilpasninger ved at samer slo seg ned og tok opp fast bosetning i skogslandet på svensk side, i elvedalene, langs kysten og i de kystnære områdene. Et særskilt utslag av det siste finner vi i den såkalte markebygdsbosettingen i Sør-Troms og Nordre Nordland. Opphavet til denne bosettingen, som i hvert fall har røtter tilbake til andre halvdel av 1600-tallet, besto for en stor del av reindriftsnomader som trakk seg ut av reindriften, og tok fast opphold innenfor deler av sine bruksområder i vest. Men i tillegg kan det ha vært tilskudd fra etterkommerne av de tidligere sjø- og fjordsamene i området. Siden bosettingen var lokalisert til dalganger og lave eid et stykke opp for selve strandsonen, ble denne samiske befolkningsgruppen kalt «markesamer» eller «markafinner», fordi de hadde tilhold «oppe i marka» eller i «utmarka», sett fra gårdsbosettingen langs sjøen. Næringslivet i disse bygdene var i sterk grad preget av kombinasjonsdrift, med innslag av reindrift, fehold, åkerbruk, tilvirkning av redskaper for salg og deltagelse i sesongfiskeriene på Lofoten og i Finnmark.

I Nordland og Sør-Troms skjelnes det i 1700-tallets kildemateriale helt klart mellom betegnelsene «lapp», som brukes om nomadene, og «finn», som dekker både sjøsamene og markebygdsbefolkningen. I Nordland kunne for øvrig samer med fast bosetting i de kystnære bygdene også bli kalt «''bygdefinner''». Av folketellingene på 1800-tallet ser det imidlertid ut til at dette relativt faste klassifikasjonssystemet har gått i oppløsning.

V. Opprinnelig religion og misjonsvirksomhet, Den opprinnelige samiske religionen var sjamanistisk, noe som blant annet innebar at tilværelsen ble oppfattet som inndelt i tre sfærer med flere «guddommer» eller «krefter»: En øvre verden, hvor den øverste guden som rådde over verden holdt til, en underverden hvor blant annet modergudinnen, dødsgudinnen og de døde hadde bolig, og endelig en mellomverden hvor menneskene, samt deres «rådere» og «følgesvenner» normalt hadde tilhold. Alle levende vesener, samt viktige steder i naturen, ble betraktet som besjelet. Mennesker og dyr ble antatt å ha to eller flere sjeler, hvorav én kunne ta opphold utenfor kroppen og fungere som følgesvenn og beskytter. I tillegg fantes det særskilte skyts- og hjelpeånder knyttet til hjemmet, boligen og ulike steder i naturen. Ved siden av å fungere som helbreder og fortolker av den tradisjonelle kunnskapen hadde den samiske sjamanen – noaidi’en – viktige funksjoner som formidler mellom de ulike sfærene. Ved hjelp av sjamantrommen (runebommen) kunne han sette seg i ekstase og foreta reiser mellom de ulike ‘verdenene’. Med bistand av forskjellige hjelpeånder (‘noaide-gáccit’) kunne han dermed formidle kontakt eller ordne opp i forhold mellom individene og makter som grep inn i den jordiske tilværelsen. Sjamantrommen kunne også brukes som spådomsinstrument. Til dette verdensbildet hørte også sieidi’er, det vil si gudebilder eller kultsteder i naturen, som kunne bestå av særegne steinformasjoner, tilskårne treidoler eller store flyttblokker. Større naturformasjoner som fjell, fjellsprekker, huler samt kilder og innsjøer kunne også fungere som offerplasser. I de nordligste delene av det samiske bosetningsområdet (særlig Nord-Troms og Finnmark) fantes det i tillegg særskilt oppmurte ringformede offerplasser.

Selv om samene langs kysten i vest og nord hadde vært under påvirkning av den vestlige katolske kristenhet fra høymiddelalderen av, og det russisk-ortodokse misjoneringsarbeidet blant samene på Kola ble utbygd gjennom klostergrunnleggelser på 1500-tallet, var hovedtrekk ved den gamle religionsformen levende over store deler av Nordkalotten langt fram på 1600- og 1700-tallet. Den store offensiven mot den opprinnelige samiske religionen satte på svensk side inn fra 1680-tallet av, og på norsk side fra de første tiår av 1700-tallet. Her ble misjonen ledet av pietistisk influerte kretser. Misjonærene bekjempet den sjamanistiske praksisen med hardhendte midler: Utøverne og folk som innrømmet å ha kjennskap til den gamle religionen, ble utsatt for psykisk utmattende forhør med påfølgende omvendelse; sjamantrommene ble systematisk brent og kultstedene ødelagt. VI. Kolonisering. Gjennom en langstrakt prosess fra senmiddelalderen og fram gjennom nyere tid ble det samiske bosetningsområdet kolonisert og delt mellom de omkringliggende statsmaktene, som skaffet seg eksklusiv suverenitet over ulike deler. Utgangspunktet var krav om skattleggingsrett over samene. I tillegg kom misjonsvirksomheten som gikk hånd i hånd med håndheving av verdslig og geistlig jurisdiksjon, etter hvert som statsmaktenes regionale og lokale administrasjon ble stadig mer utviklet. Fra slutten av 1500-tallet og fram til 1826 foregikk så den endelige territorielle oppdeling av Sápmi, ved at skattepretensjonene og jurisdiksjonsrettighetene ble konvertert til krav om høyhetsrett.

Rikets endelige grenser i nord

Fram til 1751 fantes det ikke klare statsgrenser i nordre Fennoskandia (nord for Trøndelag/Jemtland). Med bakgrunn i en avtale fra 1326 skattla både norske og russiske myndigheter samene på strekningen mellom Lyngen og Kolahalvøyas østligste punkt. Fra 1550-årene slo den svenske kronen inn under seg skattleggingsretten til de såkalte birkarlene, handelsfolk fra traktene rundt Botnviken, som hadde overtatt kvenenes gamle rolle som handelspartner med samene, og som regelmessig strakte sine handels- og skattleggingsferder gjennom Nordkalottens indre og fram til sjøsamene langs Atlanter- og Ishavskysten. Dette la grunnlaget for den såkalte «fellesbeskatningen»: Ved midten av 1500-tallet ble samene i indre Finnmark og i de fire østligste finnmarksfjordene skattlagt av alle tre riker; samene på kyststrekningen Tysfjord-Alta ble skattlagt av Sverige og Danmark-Norge, og i Sør-Varanger og på Kola ble samene skattlagt av Danmark-Norge og Russland i fellesskap. ‘Kemi lappmark’ i dagens Nord-Finland ble skattlagt av Sverige og Russland i fellesskap. Tiltagende statlig rivalisering om herredømmet på Nordkalotten mot slutten av 1500- tallet førte til at dette fellesbeskatningssystemet ble avviklet. Ved freden i Teusina 1595 tapte Russland sin skattleggingsrett vest for Varanger til Sverige, og etter Kalmarkrigen (1611–13) mellom Danmark-Norge og Sverige kom sjøsamene entydig under dansk-norsk jurisdiksjon og høyhetsrett. Først etter Store nordiske krig (1700–1720) ble det gjenstående fellesdistriktet i indre Finnmark delt mellom Danmark-Norge og Sverige (se Lappekodisillen), og fellesbeskatningen av de østsamiske siidaene i Sør-Varanger ble opphevet gjennom den norsk-russiske grenseavtalen av 1826.

Nordmenn, sjøsamer og fjellsamer i Finnmark omkr. 1700

Trass i enkelte unntak på 1600- og 1700-tallet (se finnerydninger) favoriserte den norske jordeiendomslovgivningen i første rekke fast gårdsbosetting basert på kombinasjoner av jordbruk, februk og fiske, og tilgodeså i mindre grad samisk reindrift og andre tradisjonelle samiske næringstilpasninger og driftsmønstre. Spørsmålet om disse næringenes rettsvern, og særskilt hvilke rettigheter som lang tids reindrift i et område hjemler, har derfor vært en stadig kilde til stridsspørsmål, som også har vært prøvd for domstolene. Fra midten av 1800-tallet slo norske myndigheter dessuten inn på en språklig og kulturell fornorskingspolitikk, som blant annet medførte at mange samer valgte å la seg assimilere med den norske befolkningen. L.I.H.

Historisk leksikon.jpg
Norsk historisk leksikon
Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur
Copyright
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.