Sideversjon per 19. jun. 2008 kl. 13:54 av Marthe Glad(samtale | bidrag)(Ny side: '''Skriftemål'''. '''I.''' Vanlig (lønnlig) s. som forberedelse til altergang foregikk i katolsk og tidlig protestantisk tid ved individuell syndsbekjennelse og absolusjon, kombinert med...)
Skriftemål.
I. Vanlig (lønnlig) s. som forberedelse til altergang foregikk i katolsk og tidlig protestantisk tid ved individuell syndsbekjennelse og absolusjon, kombinert med en kunnskapsprøve for å undersøke om konfitenten (den skriftende, jf. lat. confiteor, jeg bekjenner) var moden for å motta nattverden. Allerede før 1600 var det trolig blitt vanlig at presten tok flere til skrifte på en gang, f.eks. et ektepar, et hushold. Senere ble felles s. for større grupper stadig vanligere, til tross for at både forordn. 27. mars 1629 og kirkeritualet 1685 satte individuelt s. som det normale. Pietismen i første halvdel av 1700-tallet gikk også sterkt inn for individuelt s. Men ikke minst befolknings¬økningen og skikken med altergang konsentrert til visse søndager vår og høst gjorde det etter hvert umulig for prestene å praktisere annet enn felles s., først gruppevis, men fra midten av 1700-tallet oftere og oftere som en felles seremoni for hele kirkelyden under ett. Etter midten av 1800-tallet har denne skikken vært enerådende. I byene kunne s. i 1600- og 1700-årene foregå ved lørdags¬preken, men på landet måtte det i praksis foregå søndag morgen. S. var opprinnelig obligatorisk. Visse unntaksbetemmelser kom ved kgl. res. 2. desember 1886, men skriftemålstvangen for kommunikantene ble helt opphevet først ved kgl. res. 28. september 1907.
II. Åpenbart s. var et middel til kirketukt (s.d.), med røtter i den katolske kirke. Den liturgiske ordning ved å.s. er foreskrevet i detalj i kirkeritualet av 1685. Det som kvalifiserte til å.s., var ifølge Ribe-artiklene 1542 mord, blodskam og andre åpenlyse laster. Etter forordn. 12. oktober 1617 skulle de som begikk leiermål (s.d.), stå å.s. Mot slutten av 1600-tallet ble ugifte soldater fritatt for å.s. ved første gangs leiermål, senest ved forordn. 29. desember 1696. I første halvdel av 1700-tallet viser kirkebøkene at de fleste å.s. gjaldt kvinner som hadde begått leiermål, dernest personer som lenge hadde holdt seg borte fra nattverden og personer (mest kvinner) som hadde «ligget sine barn i hjel». Å.s. for leiermål ble avskaffet ved forordn. 8. juni 1767, å.s. for nattverdsforsømmelse ved reskript 18. juni 1790. I praksis gikk å.s. helt ut av bruk i løpet av de første tiårene av 1800-tallet. Adelspersoner var fritatt for å.s. helt fra reformasjonen. H.W.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
