Leksikon:Slottsloven
Slottsloven (mnty. slotslove, av love, d.e. løfte). I. Oppr. betegnelse på de forpliktelsene innehaveren av et slottslen måtte love å påta seg når han mottok lenet. Hovedbestemmelsen i s. var hvem lensherren skulle lyde og til hvis hånd han skulle holde slottet. Dette spørsmålet var særlig aktuelt for tiden etter en konges død: Skulle slottene stilles til disposisjon for riksrådet eller kongens etterfølger?
Etter 1450 ble riksrådets råderett over s. ved tronvakanse regnet som den viktigste garantien for rikets konstitusjonelle forfatning, og i alle håndfestningene fra 1483 til 1648, med unntak av Christian III.s håndfestning av 1536, ble det bestemt at s. skulle stilles til rådets hånd inntil den nye kongen var kronet. (Jf. tronfølge I, kroning, riksråd, riksrådskonstitusjonalisme og valghåndfestning.)
Inntil 1660 ble også s. brukt om lensherrens befalingsmyndighet over slottslenet. Også selve slottslenet kunne kalles s. Det forekom også at de spesielle rettsreglene som gjaldt slottsbesetningen, gårdsretten (s.d.), ble kalt s.
II. Etter 1660 ble s. brukt om kommisjoner som ble oppnevnt til å bestyre stiftamtmanns¬embeter som var ledige, eller hvor stiftamtmannen var midlertidig fraværende. Slike s. forekom både i Kristiania, Bergen og Trondheim. Best kjent under betegnelsen s. er i Norge trolig det utvalget som under den store nordiske krig (1704–1721), fungerte i stattholderens sted, også kalt s. på Akershus. Visestattholderen var formann i utvalget, ellers besto det av to stift¬amtmenn, en amtmann og en høyere offiser. Denne s.s kompetanse og arbeidsfelt strakk seg ikke lenger enn stattholderens (s.d.). S.I.
 |
|
 |
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |