Leksikon:Sone: Forskjell mellom sideversjoner

Mange har ment at s. ofte ble foretrukket framfor en avgjørelse ved dom på tinget, både av saksøkte og av påtalemaktens representant. Og det er blitt antatt at den saksøkte fikk bedre betingelser ved s. enn ved dom; bøtene kunne bli mindre, og en slapp en byrdefull rettergang. Men dette vet vi ingenting om. Hva vi vet, er at s. var en kilde til fortjeneste for sysselmenn, lensmenn og fogder, og at menigmann stadig vekk har klaget over bruken av s., i Håkon V’s tid rundt 1300 så vel som i Chrisian III’s i slutten av 1530-årene. Stadige klager over sysselmenn og lensmenn førte til like hyppige forsøk fra kongemaktens side på å bringe s. under betryggende offentlig kontroll. Og i 1539 ble fogde-s. og lensmanns-s. forbudt. Men forbudslinjen synes å ha hatt liten innflytelse på praksis. Dessuten var øvrigheten selv mer enn ambivalent til s. Tingbøkene fra begynnelsen av 1600-tallet viser oss s. som et livskraftig og hyppig benyttet institutt. I flere tilfeller har lagretten vist saker til s. istedenfor til dom, i Rogaland synes faktisk et flertall av sakene å ha blitt avgjort ved s. Det var ikke myndighetenes forbud, men reformene i rettsvesenet som i løpet av det 17. årh. medførte at s. mistet sin tidligere plass i  

{{nhl}}