Leksikon:Stiftoverrett
Stiftoverrett. Ved kgl. forordn. 11. august 1797 ble det opprettet en ny overdomstol i Norge: s. S. skulle erstatte overhoffretten, rådstuerettene og lagtingene (s.d.). Hensikten med den nye dom¬stolen var å gjøre rettsapparatet mer effektivt og ankeprosessen lettere og hurtigere. Opprettelsen av s. var bare ett ledd i et større reformarbeid som bl.a. avfødte nye rettsinstanser som forlikskommisjonene (s.d.) og gjorde ekstrarett/forhørsrett obligatorisk i alle straffesaker (jf. ekstrarett). S. skulle dømme i alle de sakene som var blitt innstevnet for de tidligere ankedomstolene (C.5. no. lov 1–6–5, 6, 8); det gjaldt så vel saker fra de ordinære underdomstolene som saker fra skifterett, kommisjonsdommer m.m. Unntatt var doms¬avgjørelser i politiretten (s.d.) i stiftsbyene. De kunne appelleres direkte til høyesterett (s.d.), var inappellable, eller vedk. overøvrighet kunne fungere som overdommer i enkelte politisaker. Inntil 1821 var også dommer avsagt ved overbirketing appellable direkte til høyesterett (jf. birk). S.s dommer kunne appelleres til høyesterett (inntil 1814 i København).
Det ble i 1797 opprettet fire s., en for hvert stift, med sete i Kristiania, Kristiansand, Bergen og Trondheim. Nord-Norge hørte under Trondheim s. også etter opprettelsen av Tromsø stift, men større straffesaker fra Finnmark og Troms kunne innankes direkte for høyesterett. I 1845 ble Kristiania s. delt i to med en s. for Kristiania by, Akershus og Smålenene og en s. for resten av stiftet. S. var en kollegial domstol med en formann, kalt justitiarius, og to bisittere, assessorer. (I Kristiania s. var det en tid fire meddommere.) Presidenten (s.d.) satt fram til 1824 som meddommer i de saker som tidligere hadde ligget til rådstueretten. Stiftamtmannen hadde også sete i s., men ingen domsmyndighet.
Rådstueskriveren (s.d.) fortsatte midlertidig som sekretær for s., men i løpet av de første ti¬årene på 1800-tallet fikk s. sine egne justissekretærer, som ved siden av å føre rettens protokoller skulle ha tilsyn med arkivet.
S. skulle tre sammen minst en dag pr. uke. Prosedyren var skriftlig. Det samme gjaldt domsvoteringen. Den viktigste rettsboka var jus¬tis¬protokollen (tilsvarende sorenskriverens tingbok eller bytingets bytingsprotokoll), som etter en tid utviklet seg til en dagbok over s.s saker. Det skulle iflg. forordn. av 1797 føres egne domsbøker og votabøker, men påbudet ble ikke alltid etterfulgt. Ved anke over åstedssaker skulle det legges ved kart, slik at retten slapp en ekstra åstedsbefaring. Skjøte- og pantebrev på privilegert gods, som tidligere var blitt tinglyst ved lagtingene, skulle tinglyses ved s. Det samme gjaldt stevninger, proklamata og kausjonsbrev for oppebørselsbetjenter.
Tinglysingsbøkene for s. blir gjerne kalt pub¬likasjonsprotokoller. Avviklingen av s. begynte mot slutten av 1800-tallet ved opprettelse av byretter i Kristiania og Bergen og nedleggelse av Kristiansand s. Men s. forsvant fra norsk rettsliv først i 1930-årene. S.s arkivalia ligger i statsarkivene, men saker som ble pådømt av s. i Kristiania inntil 1800, fins i overhoffrettens arkiv i Riksarkivet. S.I.
 |
|
 |
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |