Leksikon:Stiftsdireksjon
Stiftsdireksjon. Ved kgl. forordn. av 23. august 1672 ble det bestemt at stiftamtmannen og biskopen skulle ha overtilsynet med kirkene, skolene og forskjellige off. stiftelser. Forordningen innebar dels en kodifisering av lang tids skikk og bruk, dels en klargjøring av bestemmelser i kirkeordinansene av 1539 og 1607. Stiftamtmannen skulle være formann. Betegnelsen s. kom i bruk først på 1800-tallet, men benyttes i dag om institusjonen like fra den ble opprettet. Den første tiden ble institusjonen helst kalt «Kirckernis Forsvar», mens «Over-Inspection og Direction ved det publiqve Væsen» og «Direction for de offentlige Stiftelser i N Stift» var vanlige betegnelser på 1700-tallet.
Etter reformasjonen ble ansvaret for forvaltningen av kirkebygningene og deres formuer og inntekter overført til verdslig øvrighet. Fra først av var det hovedlensherrene som skulle forestå «kirkeforsvaret», men ved forordn. av 19. juni 1582 ble det fordelt på samtlige lensherrer. Denne ordningen ble stadfestet i Christian IV.s store recess av 1643, og på nytt i C.5. no. lov (2–12–14). Bekreftelsen i 1687 var i strid med forordn. av 1672, og kan bero på en lapsus. I alle fall var det bestemmelsene fra 1672 som ble gjeldende.
Det avgjørende nye ved s. var at overtilsynet med kirkene igjen ble samlet hos én autoritet for hele stiftet og at geistlig øvrighet, superintendenten (biskopen), fikk del i kirkeforsvaret. S. skulle, foruten å føre tilsyn med kirkene, godkjenne tilsetting av kirkeverger og organister. Det het seg at s. skulle verne og ha omsorg for kirker, skole¬vesen, prester, presteenker m.m. I dette lå det bl.a. at s. skulle ha tilsyn med kirkenes økonomi, med prestegårder og alt annet benefisert gods. S. skulle også ha oppsyn med og revidere regnskaper for forskjellige off. stiftelser som f.eks. hospitaler. Når det gjaldt tilsynet med hospitalene, var det ofte et visst samarbeid mellom s. og domkapitlene (s.d.). S. fungerte videre som overdomstol i en del geistlige saker. Dette var imidlertid en oppgave biskopen og stiftsbefalingsmannen hadde vært sammen om før 1672 og som kom til å vokse inn i en ny kollegial domstol på 1700-tallet – konsistorialretten (jf. kirkelig jurisdiksjon). Det ble dess¬uten pålagt s. å fastsette kapitelstakstene (d.e. normaltakst på forskjellige landskyld-species), men fortsatt var det i flere stift et visst samarbeid med domkapitlet om denne oppgaven. Kapitels¬takstene ble også etter 1672 flere steder ført inn i kapitelboka av notarius capituli (s.d.).
Det ble ikke opprettet noe fast ekspedisjonskontor for s. før unionsoppløsningen. Derfor kan de sakene som ble behandlet av s. gjenfinnes både i stiftamtmannsarkivene og bispearkivene. Et eget kontor fikk s. først i løpet av 1820-årene, og da bevirket av den store saksmengden som hopet seg opp i forbindelse med salget av benefisert gods. Heller ikke var det fastslått i detalj hvilke saker som hørte under s. eller bare skulle behandles av stiftamtmann eller biskop. Det kunne derfor forekomme en del kompetansestrid mellom disse to embetsmennene, men som oftest dreide det seg bare om bagateller. S. unnlot ofte å fatte avgjørelse i de saker som ble sendt inn fra lavere embetsmenn. I stedet avga s. bare en betenkning eller innstilling og sendte saken videre til endelig avgjørelse i kanselliet i København. Av den grunn kan s. ofte betraktes som en mellominstans mellom sentraladministrasjonen og stiftgeistligheten. S.I.
 |
|
 |
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |