Leksikon:Strengeinstrumenter: Forskjell mellom sideversjoner

'''Strengeinstrumenter''', også kalt zithere (ty. zittern, skjelve, riste) deles inn i tre grupper etter om strengene rives eller knipses for hånd eller med plekter, strykes med bue eller knipses/slås ved hjelp av klaviatur (lat. clavis, nøkler, se tangentinstrumenter).

Harpe er det mest brukte instrumentet i norrøn sagalitteratur, og bondeharpen eller krokharpen var mye brukt 1500–1800. Langeleik var det vanligste folkeinstrumentet i Norge på 1600- og 1700-tallet, mens varianten hummel var lokalt i bruk på 1700-tallet. Hakkebrettet var kjent i Norge på 1600-tallet, likeså det dobbelt så store pantaleon eller kjempehakkebrett på 1700-tallet. Sister, også kalt cither og cithar, kjent i Norge på 1600-tallet, ble et populært amatørinstrument i byene etter 1750. Gitaren var lite brukt i Norge før 1800-tallet. Spissharpen med variantene harfenett d’amour og marintrompet forekommer på 1700-tallet. Davidsharpe bruktes synonymt med spissharpe, men bruktes også om den vanlige harpen.

Middelalderens strykeinstrumenter rebek, fidel og gigje var i bruk til 1650. Da overtok viola da gamba (knefele) i byene, også kalt bassgamba, som hadde en glansperiode til 1750 da celloen overtok. Fiolin eller viola da braccio (armfele) ble liksom gamben introdusert i Norge omkring 1650, og disse to instrumentene er ofte omtalt som viol og bass. Fiolinen ble utbredt i by og land, og varianter som hardingfela ble bygd av lokale instrumentmakere, muligens også etter mønster av viola d’amore, som liksom hardingfela hadde et sett med resonansstrenger, og som var meget populær i kunstmusikken på 1700-tallet. Salmodikon er et enkelt strykeinstrument som først ble laget i Sverige ca. 1830, og som ble mye brukt på lærerseminar og i kirken i Norge. {{sign|M.R.}}